Vi tar mer om kvantemekanikk litt senere. Det skjer så mye i verden og vi må slappe av og fordøye litt. I dag skal det handle om mikro/Makro mikro univers og makro univers. Hvordan ditt liv også har en effekt på verden rundt deg, og potensialet som ligger i akkurat det. Jeg hadde opplevd at kjærlighetsforhold hadde svunnet og endt. Egentlig hadde jeg innfunnet meg i at jeg hadde satset feil og at alt var for sent. Så da den åndelige veien ble lagt åpen så vekket det interessen igjen. Men jeg slapp ikke taket på at det var for sent. Jeg hadde jo egentlig levd mange år og hadde hatt en liten familie. Da lederen på Rosencenter spurte meg om hvorfor jeg hadde valgt retningen åndelighet/healing, svarte jeg at jeg hadde inngått en pakt med Gud. Mulig jeg sa universet, for jeg visste ikke så mye om Gud eller Guds vilje da. Universet betyr bare det store ukjente, i den sammenhengen. Det gikk uansett ut på mikro/makro. Hvis jeg fikk se den åndelig utvalgte kjærligheten så ville jeg spre kjærlighet rundt meg til universet. Der ligger jo også den gylne regel. Karma eller what ever, man høster hva man sår og får tilbake det man gir. Uten at jeg tenkte veldig i dybden på det, der og da. Der ligger også sommerfugl-effekten. En sommerfugls vingeslag har potensial til å skape en orkan, hvis forholdene er lagt til rette for det. Men i prosessen er det også masse turbulens. Uansett så lå det mye i at tiden var rent ut og at forholdene ikke var lagt til rette for mitt ønskede resultat, men jeg ville i iallfall se hva jeg burde ha valgt, om livet hadde gått i mer åndelig retning tidligere. På mikro og makro har jeg et puslespill. Det er det minste puslespillet som er mest viktig. I det må den siste brikken legges av en annen. Det store puslespillet er jeg en del av den siste brikken, men jeg kan ikke legge den alene. Prosessen rundt den siste brikken i det store puslespillet er også ufattelig enorm. Det holder ikke at jeg ser det store bildet og forteller om det. Hele bildet skapes gjennom forståelse og alle som legger brikken må opparbeide forståelsen for å se slutten. Man kan bare lære gjennom forståelse. Det gjelder også for meg. Jeg kan ikke ta imot informasjon om ikke prosessoren henger med. Om jeg ikke gradvis lærer mønstre og kan sette to og to sammen, så er infoen lite verdt. Noen ganger blir jeg utålmodig og lei av at andre ikke forstår det samme som det jeg har lært. Men jeg har vært i samme situasjon selv, men jeg ble gitt masse tålmodighet. Det utenfor meg har hatt forståelse for at jeg trenger å gå gjennom en prosess flere ganger, men allikevel gir ikke jeg andre samme mulighet. Et godt eksempel på det er at jeg også så på livet som et spill. Jeg har ofret mye av annet i livet mot å gå denne veien. Jeg har brukt mye tid og jeg har kommet et stykke. Når jeg ser enkelte teorier så har jeg på en måte vært der og kommet videre, me jeg må tillate at andre går samme vei, for det er jo den prosessen som ga meg muligheten til å komme videre. Man kan ikke hoppe over steg man selv trengte. Og bare fordi man selv ønsker nye fremskritt. Så på makro-nivå må jeg la det kollektive prosessere på samme måte som jeg selv ble gitt tålmodighet. Jeg har bare satt et mål og en dato for når jeg har fortalt det jeg ønsker å fortelle. Det jeg selv har fått vite, men hvordan prosessen er utenfor meg har ikke jeg snøre på. Jeg vet ikke hvilken grad jeg har innflytelse på makro, det overlater jeg til Guds vilje. Det lille bildet må jeg også overlate til noen andre, jeg kan bare gjøre mitt. Det store og lille flettes inn i et annet og større bilde. Man kan ikke ha det ene uten det andre. Hvis jeg skal leve drømmen i det lille så må det store bildet endres. Vet ikke om du forstår hva jeg sier, men man kan ikke leve i en perfekt boble av fred, hvis krigen herjer utenfor og en gang vil stikke hull på boblen. Hvis djevelen er til hinder for kjærligheten i mitt liv så kan han utryddes, men så lenge han får eksistere utenfor så vil han komme tilbake. Mennesker er avhengig av hverandre og vi er alle i samme båt. Den båten snur ikke på et øyeblikk, men trenger en langsom prosess. Det fine er at prosessen er i gang og at den skyter fart.
Jeg fortalte om en drøm der djevelen kom og dro. Jeg har derfor sett etter endringer rundt meg. Det har kanskje vært noe, men det har også vært mye turbulens. Jeg hadde også en ny drøm, men den forteller mer om underbevisstheten min. Ting jeg ikke tenker så mye på. For jeg hadde mange venner rundt meg i drømmen. Det var sikkert over 30. De ville at jeg skulle handle for dem. Altså som å handle matvarer for noen. Det var helt uaktuelt for meg. Jeg ville absolutt ikke handle for dem. Men det var som om de forlangte det og at jeg skyldte dem det. De var irriterte og mente tydeligvis at de hadde handlet mye for meg. På en stol ved siden av meg var det en streng dame. Hun tok notater og hun la til i «dommen» at jeg heller ikke likte kvinner. Jeg kan nå forestille meg at verden rundt meg tenker slik. Det er mye jeg burde ha gjort. Ting som jeg gjorde mye av før. Det jeg gjør er motsatt, men ingen ser egentlig hva jeg gjør. Jeg er ikke interessert i mange kvinner, jeg vil bare ha en. Jeg har tankene mine rettet mot alle rundt meg, men uttad ser man ikke noe. Jeg burde ha bidratt mer for at mine venner og familie har det bra, men jeg ser bare lengre frem enn det de gjør. Jeg advarte dem om vaksiner, men det er ikke før nå at de har ansett at jeg hadde rett. Men de visste ikke at jeg hadde satt meg godt inn i det. At jeg hadde brukt all fritid på research. Så uttaler og videoer dag og natt. Da plandemien ble satt i gang, jobbet jeg intenst fra minuttet etter arbeid og frem til jeg måtte sove. Enkelte netter sov jeg ikke. En nær venn av familien døde av blodpropp i hjernen like etter vaksinasjon. Tapet mitt er enda større, for jeg feilet også i å nå frem. Jeg kunne ha forhindret det. Jeg kunne ha vært smartere og flinkere. Det slipper de andre å tenke på. De tenkte bare på at jeg ikke ville delta i dugnaden deres og var irriterte over at jeg ikke lot meg vaksinere. Men de hadde ikke gått gjennom samme prosess som meg. Jeg kan ikke forvente annet. Det var ingen utenfra som ga et hint om sammensvergelse og manipulasjon. Det var ikke åpnet en åndelig verden for dem. Jeg har også prøvd å hjelpe Gazas barn. Det er for seint. Jeg nådde ikke frem – makro, vi nådde ikke frem. Det er for sent å snu. Folk må organisere motstand, ellers følger ikke massene saken. Fagforeninger i Italia er for sent ute. LO er styrt av regjeringen. Det er ikke folk selv som tar initiativ. Om det er fagforeningen i Italia eller LO Norge så kommer alt dette for sent. Det kommer bare når agendaen har bestemt det. Da er det lov til å lamme landet. Trump sier at helvete vil bryte løs. For Israel er klar for å drepe alle barna. Men hvem snakker slik? En president og leder av en fri verden? En som prøver å fremstå som redningsmann. Israel truer og man får et «turning point». Der kan Trump og andre krigshissere fremstå som gode mens de mest ufyselige hendelser skjer. USA og Israel trengte Hamas og Hamas har gjort jobben deres enkelt. De starter opposisjon og bruker den for alt det er verdt. Vi brydde oss ikke om Gazas barn. Vi får det vi fortjener. Jeg burde kanskje ha ofret mer av tiden tilgjengelig for mine nærmeste, men jeg tror ikke det hadde hjulpet. Jeg visste mer enn og hadde bedre forutsetninger til å gjøre noe enn de andre rundt, men jeg gjorde ikke mer enn jeg valgte. Og samtidig må jeg si at det er det kollektive som må handle. Jeg kunne ha ofret privatliv og gått ut offentlig, men vi må handle sammen. Jeg kan ikke gjøre prosessen for andre. Uansett er det bare meg som sitter igjen med at jeg kunne gjort mer. Mens rundt tenker folk at jeg burde bidratt mer for dem, og om de sender 1000 kvinner på døren så er det bare 1 jeg åpner for, og hun må lure seg inn. Jeg elsker kvinner og har mange av dem nære i livet mitt, men et forhold basert på feil grunnlag, det er jeg ikke interessert i. Jeg har mange venner rundt meg hver dag, men jeg kan ikke gi mer enn jeg har.
I går var det strømstans. Aggregatet hadde stått en stund ubrukt og jeg ville bytte ut bensinen i det. Det hadde sikkert funket, men det var ingen krise. Jeg måtte kjøre langt for å skaffe 98 blyfri. Historien er viktig for tittelen til dette innlegget. Jeg bestemte meg tidligere for å skrive om prosessoren. At det kollektive trenger å gå gjennom en prosess, som jeg selv måtte gå gjennom. Jeg så også for meg å bruke computeren som eksempel. Den må oppgraderes og innholdet må ha sammenheng. Så tenkte jeg på steinalder-mennesker. Et menneske lærer å bruke stein som verktøy. En vil lære andre og bruke det til å lage mat. En annen vil bruke steinen til å ha det bedre enn alle andre. Den tredje vil bruke steinen til å drepe alle andre, slik at han kan beholde maten selv. Det samme er det også i dag. Men en fjerde og femte har kommet. Nå vil de gjerne la andre drepe og lage mat for seg. I går og i dagene før har jeg sett mye på bevegelsene rundt meg for å se om noe er endret. Og jeg oppdager at «prosessoren» er liksom i tiden. Det passer derfor å skrive om den i dag. Jeg har sagt at jeg ikke ofte har «tilfeldighetene» i min favør. Jeg finner en bensinstasjon som har åpen og har 98 oktan blyfri til aggregatet. Jeg skal også fylle diesel på bilen med det samme. Da jeg går for å sette inn kortet vises «Vennligst Vent» i panelet. Jeg prøver kortet og trykker på displayet, men det står bare vennligst vent. Jeg går til en anne pumpe, og der virket kortet. Jeg går for å hente kannen og da kommer en annen for å fylle, der pumpen var klar. Jeg henter kannen og mannen forstår situasjonen. Jeg får fylle først, for transaksjonen var i gang. Når jeg er ferdig ser jeg at det har kommet en bil på den andre siden av pumpen som jeg ikke fikk til å virke. Jeg spør ham om han oppdaget noe feil, men nei, det var bare å fylle. Jeg stakk kortet inn for å fylle diesel fra pumpen og trykket koden. Da jeg skulle trykke klar etter koden, gikk alt i svart. Han som fylte og ikke merket feil fikk heller ikke fylt mer. Det var betalingsterminalen som vi brukte som gikk i svart. Den betalingsterminalen som jeg brukte for å fylle bensin på virket fortsatt. Så hvis jeg brukte den betalingsterminalen for å fylle diesel på bilen på andre siden så funket pumpen. Det ble en rar og komplisert prosess da, men det viktigste va «Vennligst Vent». Det er altså det samme som timeglass-symbolet eller badeball på en Mac. Så den rare hendelsen mens det var strømbrudd overalt ellers og et internt strømbrudd på en bensinstasjon som faktisk hadde strøm, det fikk meg til å huske «Vennligst Vent» – prosessen trenger tid. Tenkte ikke på det da, men jeg bladde gjennom TV-kanaler da jeg kom hjem. På programmet Alle Mot Alle, snakket de om badeballen og hvorfor den kom frem. Jeg så deretter fotball der en badeball nesten hindret en fotballkeeper. De viste et gammelt klipp med omtrent samme hendelse, men da traff fotballen badeballen og keeperen ble fintet ut. Og alt dette skjer på en dag der jeg hadde tenkt å snakke om prosessoren som trenger tid. Man må få tid til å fordøye. Ting som skjer utenfor meg bekrefter det jeg selv har tanker om. Forstår du? Så derfor ble jeg sikrere på å velge nettopp «Prosesessoren». Så vi avventer litt om kvantemekanikk. Vi fordøyer det som har skjedd rundt oss og lar tiden jobbe. Vi kan stoppe opp og se om vi ser forandringer rundt oss. Det er ikke noe poeng i å mate på mer nå, men heller tenke litt tilbake og se hvor langt vi har kommet. Jeg har brukt nesten 20 år på en åndelig reise. Alt er blitt snudd opp ned for meg. Jeg har trengt den tiden, men jeg har aldri tatt meg tid. Og det handler ikke om tid, men prosessen man går gjennom. Stopper man prosessen så lærer man ikke noe på 20 år. Tiden betyr ingenting. Tid er bare noe vi fantaserer om.
Jeg var litt fortvilet over tilfeldighetene i går. Samtidig er det i slike situasjoner at jeg er mest oppmerksom og bevisst. Jeg måtte kanskje ha disse hendelsene for å tenke mer på prosessene som jeg må tillate og ikke stresse om. Folk må få tenke sitt og evt feile, slik som jeg selv gjorde. Det er gjennom feil man kan se hva som er rett, ofte. Har man aldri gjort feil, har man aldri gjort noe, sies det. La verden få prosessere og la oss se om vi har kommet langt på vei. Vi kan forvente litt turbulens, litt storm, men samtidig ser vi store endringer blant folk. Folk spør meg ofte om jeg ikke fryser. Jeg fryser, men jeg lar prosessen få gå en stund. Kroppen trenger å omstille seg for å takle en annen temperatur. Du kan kle på deg eller la prosessen ta seg av problemet. Da må man tåle å fryse litt, men etterpå vil man slippe å bruke hansker, til eksempel. For kroppen vil gjøre hendene dine varme, men det skjer ikke veldig kjapt. Hvis neglene biter og du tar dem inn i varmen, blir det voldsom forandring for kroppen. Det gjør vondere. Det kan være smart å bruke hansker, men hansker kan bli kalde. Det er du som må holde hanskene varme med hendene. Tar du dem av blir både de og hendene kalde. Lar du hendene takle kulden, blir de ikke kalde. Det gjelder å vente på prosessen uansett. Anbefaler ikke å slutte med hansker og klær, bare så det er sagt. Det handler ikke om det, men om tålmodighet. Nå skal vi høste litt av det vi har sådd. Selv om man har bidratt lite av materielle verdier og til den verden, så vil vi glede oss over åndelig i fremgang i den nye verden. Venner og kjente må handle selv og kommer ikke til dekket bord. Det har skjedd utrolig mye i verden nå i 2025. Det smeller og manipuleres overalt. Menneskeheten trenger å prosessere det. Forandringene kommer.
Badeballen er Spinning Wheel på engelsk. Når tiden er inne så vil hjulet slutte å spinne. Man skal vel tenke at det likner et lykkehjul og at det er verdt å vente på da. Og det må vi også tenke på. At alt av turbulens og trøbbel i verden er mens lykkehjulet spinner. Og når veveren ikke lenger spinner så opphører tiden. Det er ikke så lett å se at de skrittene du selv tar også er en del av et stort bilde, uansett om alt virker tilfeldig Virrvarr og uhell. De er en del av det store bildet.
