Jeg har hatt noen veldig fine dager i det siste. I går var det spesielt bra, for så mye kunne ha gått galt. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg har tenkt mye på den drømmen jeg hadde om djevelen som kom og satte i fra seg en person. Etter det har varslene med 666 opphørt, og det har ikke skjedd på mange, mange år. Jeg mener det var i 2007 at jeg la merke til det. Det var i krysset ved Studentersamfunnet i Trondheim. Jeg spurte min venn om hvorfor jeg så de tallene overalt. Etter det merket jeg mønstre som fortalte at noe uheldig ville skje kort tid etter. Slik har det vært hele tiden siden den gang. Nå er det en lettelse, men ellers føler jeg ikke så mye glede i det egentlig. Jeg burde kanskje være kjempeglad for det som har skjedd? Jeg hadde et åndelig møte i mitt hjem på den tiden. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det eneste var at det jeg så fikk meg til automatisk å bukke med hodet og pusten gispet. Som om jeg trakk pusten. Ingen sa hvem det var eller hva jeg skulle tro, det er alt jeg vet. Det var fullstendig respekt, men ikke frykt. Jeg så hele tiden på mens jeg bøyde hodet. 100% automatisk reaksjon uten at jeg rakk å tenke på hva det var. Jeg hadde allerede en pakt med Gud, som jeg har fortalt om. Det har jeg tenkt på etter den spesielle drømmen der jeg møtte djevelen. Hvis jeg får djevelen ut av mitt liv og han forsvinner fra andre også så gir det pakten mening. Men det handler ikke om meg i det store og hele. For det tok ikke lang tid før jeg ga opp på min åndelige reise. Jeg tror jeg var utslitt og utmattet etter 2 døgn. Jeg tenkte at dette ikke var min greie. Jeg var sint og slo i veggen og la meg i sengen. Da kjente jeg faktisk en usynlig hånd som ba om at jeg skulle fortsette. Det var slik det føltes. Så fortsatte jeg med et intenst arbeid, men sannheten er at jeg ga opp etter kun kort tid og det har vært mye klaging og ynk hele veien. Men jeg har ofret mye energi og tid på prosessen som har vart helt frem til i dag. Jeg har vært modig, det kan iallfall sies, men frykten min har aldri ligget der heller, den har vært på helt andre steder.

Det jeg tenker nå er at jeg også rygger unna. Jeg tenker på den drømmen og at planen min har vært å bare forlate hele spillet, for å leve mer normalt. Jeg henger etter på så mange områder i mitt privatliv, og først nå ligger veien åpen for meg, kan det virke som. Det som skjer utenfor er vår kamp, ikke min. Jeg ser på Steigans artikler, David Icke og Richie From Boston. Videoer blir lagt ut som er så bra at jeg føler at vår snøball har blitt så stor og fått så stor fart at jeg ikke har den minste bekymring. Det er liksom ikke noe å legge til. Ikke alt er jeg enig i, men jeg trenger ikke å være enig, for det går seg til den ene eller den andre veien.

Mye av grunnen til at jeg skriver er ønsket om å gi folk et frø som kan spire åndelig. Jeg trenger ikke fortelle hva folk skal tro og mene. For alle har samme mulighet til å forstå Gud, hva enn man legger i det ordet. Jeg har vært opptatt av Guds vilje og kan ikke definere ordet Gud. Det står bare åpent. Men downloads har jeg ikke, og snakk om at «Source» har gitt tips om krypto, tar jeg som feil Source. Det kan jeg med sikkerhet si. Fortid pengesystemet er anti Gud. Det er ikke rettferdig og premierer ondskap. Man blir ikke rik av å kjempe mot Mammon, for å si det sånn. Man kan ikke tjene begge. Vi har nok av profeter til å forstå hvor veien går. Det er tolkningen som er viktig og den må man få gjennom forståelse og ikke downloads. Det er åpenbaringer man får som manna fra himmelen. Det daglige brødet er åndelig føde.

Tolkningen av Bibelen har alltid interessert meg i disse årene. Man må opp på den bevisstheten som den er skrevet i, men til og med de som skrev historiene trenger ikke nødvendigvis forstå selv. Man trenger ikke se dybden i det selv. Det er det som er så spennende med Gud og Bibelen. Jeg lytter ofte til Hugo Talks og han har snakket om Leviathan. Da jeg spurte om Behemoth og Leviathan kom svaret etter å ha tenkt gjennom alt jeg hadde opplevd den uken som hadde gått. Jeg gjør det hver ukeslutt. Man skaper på en måte i 6 dager og tenker tilbake den 7. Og clay hadde kommet opp flere ganger. Leviathan og Behemoth er knyttet til de 4 elementene. Det bli som fabeldyr som puster og lever. Det kommer ild og røyk fra fjellet som brenner seg vei ned mot vannet. Der freser den og etterlater seg skarpe steiner, som skall. Den blåser ild og røyk. Det er en skapning på en måte. Behemoth er hvor vannet møter jorden. Hun er maven som holder på vannet. Er ikke redd fossen og ligger stille under liljene. Fra henne kan vi lage potter og keramikk. Fugler og dyr bader og leker på henne. Vi ser oss blinde på at skapninger er dyr. Er det krokodiller eller elefanter? Nei, men vi har alle blitt formet av disse. Menneskene er skapt i Guds bilde gjennom leire. Vi er formet på samme måte som en pottemaker lager krukker. Men vi formes i det åndelige. Slike spørsmål har de lett etter svar på i tusener av år, men bare Gud kan åpne øynene gjennom bevisstheten, når man har kommet så langt. Også spinxens dyr kan man se har 4 bein, så to og tre til slutt. Man trenger bare gå rundt et 4 beins bord. Slik som solens ferd rundt sphinxen, eller løven. Det er tegn i «tiden» på en åndelig reise. Leviathan kan brøle og sprute røyk som en vulkan og frese i vannet, mens Behemoth ligger er enorm og ligger helt stille uansett.

Nå endte dette fortere enn jeg hadde trodd, og mitt siste trekk er å trekke meg ut av spillet, for å bruke sjakk-metafor. Jeg gikk som en Gump og en ny brikke kom inn. Og den brikken er den ustanselige oppvåkningen som ruller på for fullt. Jeg har ikke ønsket å lede den og det er heller ikke meningen at jeg skal gjøre det. Det er ligger ikke for meg. Jeg har håpet på en sommerfugleffekt – 100 monkeys. Det andre er at jeg bruker siden til å samle mine egne tanker, ved å ha noen som leser og bedømmer. Det er opptil hver enkelt å tro på det jeg skriver eller forkaste det. Jeg har ikke løyet og har ikke tenkt å skrive bok for å tjene penger. Jeg har ikke brukt tid på rettskriving og korrektur. Jeg har bare kladdet ned det jeg har i tankene, men inne i mitt sinn har jeg fått mye orden ut av det. Jeg har skrevet for å vise mot og at jeg ikke er redd. Jeg har skrevet så mine fiender kan vite akkurat hva jeg holder på med. Jeg vet det er mulig å se på akkurat når jeg skriver, før jeg publiserer. Hva andre gjør bekymrer meg veldig lite egentlig.

Jeg skal nå begynne på scratch. Jeg skal la drømmer og tanker bare ligge. Alt skal få sjansen til å skje helt naturlig. Jeg er heller ikke redd AI. Når ondskapen er borte kan vi trenge slike verktøy for å skape en rettferdig verden. Slik at alle har tilgang til mat i overflod og dekke sine behov. Det blir bra til slutt.

Jeg har ikke fortalt om en drøm fra forrige uke der jeg våknet med å tenke, skal jeg til Hitra/Frøya? Jeg husket en sving i drømmen så det var der spørsmålet kom fra. Det så ikke ut som det skulle stemme, men mot slutten av dagen fikk jeg spørsmålet om å dra dit, eller om det var for seint? Så da ble det tur allikevel. Og jeg kom på en drøm fra hytta, for mange år siden. Jeg våknet samtidig som jeg hørte meg spørre høyt om jeg skulle bli blind. Da jeg våknet, trodde jeg at jeg var blitt blind. Jeg så absolutt ingenting, men etter kort tid så jeg litt lys. Jeg så at det kom fra vinduet. Jeg har aldri sovet i totalt mørke etter det. Det var ubehagelig og satte en støkk i meg, men det stemte jo. Men akkurat det mener jeg handler om kjærlighet, fordi jeg ser ikke slike følelser. Jeg aner ikke om folk har slike følelser for meg, og det tror ikke folk på. Jeg snakker med alle, uten å tenke så mye på slikt. Jeg ser etter andre tegn, for jeg er blind på slik kjærlighet, og jeg vet ikke hvorfor noen utvikler følelser for meg. Iallfall ikke på stedet jeg er i dag. Jeg har mye å ta tak i akkurat nå. Det hjelper ikke med tegn heller så det er bare å ta fatt på den reisen da. Jeg har vært forfulgt av uhell og uheldige sammentreff. Du skulle bare ha visst hvordan det har stått på. Jeg har skjøvet mye til side og fremover. Bortsett fra åndelig rikdom i form av erfaring og opplevelser, står det dårlig til ellers og jeg må komme meg ut av det hjørnet. Jeg går inn i den uforutsigbare reisen nå og det blir spennende. Det andre har vi kontroll på nå. Ingen bekymring.

Om vi ikke hadde kommet så langt så kunne jeg ha strukket meg mye lengre. Jeg var inne på tanken med walk n talks-YouTube videoer, men da ville jeg ha gitt slipp på min egen private sfære. Jeg ser ikke noen nytte for meg slik lengre. Jeg hater virkelig å bli tatt bilde av. Allikevel tar mine nærmeste bilder, og jeg reagerer sterkt hver gang. Det hjelper ikke. Men jeg vet ikke hvorfor jeg reagerer slik. Det er bare sånn. Så det er fullstendig klinsj når det gjelder myndighetenes totalitære slavesystem. Det kommer ikke til å skje. Det er umulig. Jeg er en motpol der og sånn er det bare.

Det har blitt mange treff her siden oppstart. Forbløffende mye. Jeg er en god markedsfører, mener jeg selv, men her har jeg ikke gjort noe for å vokse. Jeg har snakket om mye rart og allikevel kommer folk tilbake. Alt jeg har sagt har skjedd og er sant, og det kan du tro på eller betvile. Det er opptil deg. Jeg håper det inspirerer og at jeg har plantet noen frø, slik som disipler skal gjøre. Jeg har vist en del manipulasjonsteknikker og avslørt en del løgner, men det viktigste av alt er å inspirere folk på den åndelige reisen. Holde tempelet i balanse og la hat, aggresjon, grådighet, sjalusi, misunnelse, frykt og selvgodhet til å prelle av. Bibelen kan virke dum og ond, hvis man tar ting bokstavelig. Oppspinn, vold og hevngjerrig, sier mange. Men man må få forståelse gjennom vekst i bevisstheten, for den har dybde. Når de blåser basunen og roper turning point så visste jeg at det også gjelder oss, og det er ikke vi som har sagt det. Det liker jeg. For det blåser vår vei nå, folkens!

Takker alle som har fulgt meg på reisen. Jeg gjør en siste hilsen på søndag, etter de seks arbeidsdagene, slik jeg alltid avslutter uken. Jeg ser hva jeg har opplevd og erfart og tar lærdom fra det. Men beslutningen er tatt for lenge siden og avslutningen kom overraskende på meg. Jeg forventet noe i slutten av november og at jeg skulle avslutte ved nyttår. Det har jo ikke med tid å gjøre, men jeg gjenkjenner mye av det som skjer og har sett at det har nærmet seg slutten, for det er som om vi vandrer i ring i en åndelig ørken. Vi gjenkjenner hvor vi har vært før og bestiger en fjelltopp av og til for å se skrittene. Hvis jeg har glemt noe så kommer det på søndag, eller mandag om jeg blir forhindret på søndag. Det blir iallfall en avslutning en av dagene rundt førstkommende søndag. 10 er da et greit tall å avslutte med…Veldig gøy å se at folk har hengt på i noe som er veldig vanskelig å skrive om, og forklare, men lykke til på fortsettelsen av din reise, hvor enn du er på veien. Det er riktig å takke av her. Tusen Takk!