Bildet viser to barn som snakker i bokser med tråd mellom. En barnetelefon fra gamle dager. Tesla setter så strøm på tråden og får samtidig sterkere strøm tilbake. El-gitaren blir funnet opp og vibrasjonene fra strengene hindrer insektenes sanser, og forvirrer dem. Forskerne ser bare på tråden og lurer på om det er dette som er strengteori. Håret til Einstein står rett til værs, forstår ingenting. Forskerne som bare ser tråden forstår ikke at den eksisterer bare når barna ser på hverandre og bare når de tenker på hverandre. En annen forsker oppdager at ting blir satt i bevegelse akkurat når barna ser på hverandre og tenker på hverandre. Dette er historien om hvordan EL ble oppfunnet. Sjokket til kua sendte dette inn i dyrenes kosmiske nettverk og kuer er redde for slike ståltråder den dag i dag. Einstein har akkurat tisset i nærheten av Teslas støm-overføringer og kua står i dammen mens den ser tråden til barna lyse opp. Heldigvis var kua akkurat der så vi slapp å se stakkars Einstein med buksene nede. Slik fant de opp strømgjerdet. Hele historien i et lite bilde.

Jeg mener at det er en god del sannhet i det bildet. Altså at vi ser ting fra et lite perspektiv. Forskerne ser bare en rar tråd, og den eksisterer egentlig ikke. Det er bare gjennom barna. Når vi ikke finner svar da så ser vi bredere og høyere. Vitenskapsfolk av den meste kjente sorten søkte mot østens filosofer og deres tradisjoner. Dette er punktet når vitenskapen søker tilbake til det spirituelle, ånden og la oss bare kalle det religionen. At alt henger sammen med bevissthet og at Bibelens begynnelse med å snakke ting inn i eksistens faktisk var veldig sannsynlig igjen. Men ikke mange vet at vitenskapen har funnet den sirkelen. Så vi skal koble sammen dette inn i syntesen.

Tidligere har jeg fortalt om mine erfaringer rundt kvantemekanikk. Altså det som fikk meg til å søke i den retningen, men det var faktisk uungåelig. Man kan godt si at det man leser resonnerer med det man selv har erfart. Resonans er så god beskrivelse akkurat her. Noe av det første var temperatur. Filosofering over vibrasjoner og svingninger i temperatur. Det blir varmt og ting settes i bevegelse. Når det ikke er bevegelse så er det også absolutt null, eller kaldt nok iallfall. Og slike tanker er så grunnleggende i den videre reisen. Og det er det store bildet man ønsker å se, selv om man ikke kan bevise detaljer og sette opp regnestykker så viser det store bildet klarere enn to forskere med forstørrelsesglass på en barneleke. Jeg har fortalt om en episode som involverer en vibrerende figur som minnet mye om oppførselen til en hund. Det høres sikkert litt friskt ut, men det skjedde jo, og det var et vitne tilstede også. Hun fortalte meg noe jeg ikke hadde evne til å se. I samtalen stoppet hun opp og sa at et barn løp over gulvet. Jeg så det ikke. Jeg hadde ikke slike evner. Så jeg ropte relativt høyt i rommet at jeg også ville se. Plutselig ble jeg truffet av noe såpass hardt at jeg nesten falt av stolen. Stolen vippet mot veggen og jeg kjempet for å finne balansen. Det var god avstand til veggen og jeg kunne ha gått i gulvet, såpass hardt var det. Da jeg fikk satt meg opp så jeg denne figuren ved siden av meg. Luften dirret og dannet en figur som liknet på størrelsen av en hund. Det kunne ha vært et barn, slik som hun beskrev, men oppførselen minnet om en hund. Jeg førte hånden over figuren og kjente at det dirret som noe elektrisk. Jeg førte den nedover og det ble mer og mer elektrisk. Jeg så bort på min venn som ba meg om å slutte og holdt hendene foran ansiktet og snudde seg bort. Men jeg ville kjenne om jeg klarte å føre hånden rett gjennom og ned til gulvet. Jeg var ikke i nærheten og måtte gi meg, det var da jeg så bort på min venn. Jeg fortsatte og måtte trekke meg. Etter det var figuren borte. Det som var ekstra rart opp i dette var at denne episoden var lik en episode med en stor Rottweiler. Den ble sluppet ut av sitt bur og var helt vill. Den veltet nesten barna der før den hoppet på meg som satt på stolen. Jeg holdt på å falle av, men gjenfant balansen. Da så jeg at hunden hadde tatt en leke i munnen som barna pekte på. Og jeg tenkte ikke mer på det enn at jeg gikk og stakk hånden langt inn i munnen på den. Bakerst på tungen var en rød Barbie-jakke. De rundt så litt forskrekket ut. Det var mitt første møte med hunden, men jeg vokste opp med hunder og det var helt naturlig å gjøre dette. Men man kan aldri vite da, det var kanskje dumt, og det var damer tilstede selvfølgelig. Mulig det var en faktor. Men på dette stedet der figuren kom, var det flere slike rare hendelser. Det var lyspartikler som fløy rundt. Jeg holdt dem mellom fingrene og kjente vibrasjonen. Den er intens og det kjennes fast ut, men det er vel egentlig bare vibrasjoner. Så var det også det som jeg beskrev som dobbel heliks, men etterhvert fikk meg i retning livets tre og Jakobstigen. Så jeg visste om disse tingene og da blir kvantemekanikk plutselig veldig interessant, men kanskje en helt annerledes tilnærming og inngang enn folk flest med slike interesser? Så det resonnerer, men også Bibel og tradisjonen resonnerer. Det er rart, men tog jeg filosoferer om er så likt mye av det i tradisjonen og hos eldgammel filosofi. Og vi har snakket om at det ligger slik som i et nettverk i «kosmos». Jeg kaller det andre ting, men det er samme forståelse, eller i samme retning iallfall. Og akkurat nå leser jeg om tidligere «Great Reset» og Tartaria. Det er kunnskap som ligger der ute, men vi må hente den ned igjen, og det er jo det jeg prøver på. Og jeg har avvist en god del fra Østen, men når jeg går videre inn så er det ikke så stor forskjell allikevel. Det er altså mye resonans med det som ble sagt for 3000 år siden, og jeg synes det er forbløffende. Så brenning av bøker, nedslakting av menneskeheten, utvisking av kultur og historie, er ikke nok til å stoppe oss. Vi er som blåmeisen. Den som fant fløten, mistet den da mennesker under krigen fant andre ting å bruke aluminiumen på, men som hadde minnet i den kollektive hukommelsen fra generasjoner siden. Så vi må være åpne og søke resonansen som de to barna og blikkboksene.

Så var det hendelsen med det som jeg kalte «den blå sommerfuglen». Jeg hadde altså lagt merke til en blå flekk på veggen i leiligheten min. Så en dag begynte den å røre på seg. Jeg kunne føle den og jeg kunne også forstå, uten at jeg vet hvorfor. Det var som om noe i meg husket det jeg skulle gjøre. Det var liksom ikke så unormalt som man skulle tro. Det føltes naturlig på et vis. Her var det igjen jobbing med vibrasjoner. Det handlet om balanse og det var som om sansene ble åpnet. Det er så mye å fortelle om når det gjelder dette, men akkurat nå så handler det om inngangen til kvantefysikk og forståelsen gjennom erfaringer. Ikke ved at jeg hadde lyst til å fordype meg i bøker. Ikke i religiøs filosofi heller. Det var midt imellom. Jeg fikk begge perspektivene. Og det hele hjelper meg til å forstå at menneskeheten flere ganger har blitt satt tilbake og dummet ned. At noen hele tiden har hatt dypere innsikt og har brukt det til å regjere over andre. Og jeg bruker ofte kuben i Saudi Arabia til å visualisere det eller illustrere hvor langt det kan gå med teknologi og sensur. Man kan bli født inn i en slik kube og bli fortalt at verden utenfor er giftig. At vi blir som de blå-pillede i The Matrix som egentlig bare er Bio-roboter. Men ved å gjenoppdage det som allerede ligger i den kollektive bevisstheten så kan vi slå tilbake. Og slik som hos rottene, der de gamle brukte lang tid så var det fort gjort for neste generasjon. Slik er det allerede med vår AI-styrte verden i dag. De yngre vet hva som er fake mye bedre enn de gamle. De er skeptiske til myndigheter mens foreldrene fortsatt tror på venstre vs høyre og blått mot rødt, og at alle er i slike posisjoner fordi de har spesielle egenskaper og er så flinke. Unge forstår psykopatiers bak. Unge henger med på teknologien, selv om eldre har 40 år med erfaring innen data og PC. Det er sykt det! Det er sinnsykt hvor fort mennesker utvikler seg gjennom generasjoner. Ofte ser vi bilder av en mor eller far som viser seg selv som barn, og hvor umodne de kan ha vært i noen sammenhenger mens avkommet fremstår som voksne genier. Ja, det er sprøtt og veldig morsomt.

Så ikke gå altfor dypt inn i kvantemekanikk eller filosofi. Det er broen mellom som er interessant, og det er din forståelse som er det viktige. Man finner ikke svar hos andre, men man finner resonans ved det man selv utvikler. Ikke tenk at det er tomrom det vi ser rundt oss. Tenk at alt henger sammen, men vi må ta opp blikkboksen og opprette tråden. Man lærer ikke å forstå tekster i østen eller i Bibelen ved å lese. Man lærer ikke gjennomandre. Man må stole på at det som er mest fornuftig gjennom det man selv har erfart er riktig. At man søker tråden for å forstå bøkene, ikke omvendt. Det er du som tolker alt. Hvis noe du hører eller leser ikke stemmer overens med det du kjenner som menneskelig og fornuftig så har du mest sannsynlig rett i det. Det skal være fornuftig og godt. Det andre kan du kaste bort for en tid.

Så jeg vil bare innlede dette mot broen og syntesen med å si at man lett kan bli slik som forskerne som forsker på den vibrerende tråden mellom blikkboksene. Det er ikke så vanskelig som man tror ofte. Husk vitenskapens tungvektere som måtte til filosofene for å finne svar. Og man må kanskje finne den broen i mellom og holde seg der. Så kan man hente fra både høyre og venstre. Jeg kaller denne broen for Pinealkjertelen, tredjeøyet og konglekjertel. Det er her man finner det store bildet og Syntesen. Du vet sannsynligvis veldig mye om dette og jeg vet ikke om alternative folk tenker så mye på at de er på full veg mot kvantemekanikken? Iallfall så bruker jeg å anbefale noen videoer som er ganske lette å forstå. Når bilder på insekter og gitarer og slikt fremstiller det på en måte som vi kjenner fra hverdagen. Ellers så synes jeg at mitt bilde i artikkelen er aller best og oppsummerer hele historien, men selvfølgelig med en humoristisk tone, men ikke sååå morsomt heller 🙂 Teksten ble helt feil, men er ikke det også veldig passende i akkurat det bildet? Skulle nesten tro det var meningen.

Det er noe i det store bildet som ikke passer inn også hos meg. En veldig rar verden som kanskje er vanskelig å tro på, men jeg snakker sant. Jeg har og kan lage vibrasjoner i meg som gjør at jeg foran et speil vil forsvinne fra speilbildet. Jeg ser speilet og det rundt, men jeg er borte. Jeg ser underdelen av meg selv, jeg er ikke helt borte. Jeg prøvde å støtte meg mot veggen med en hånd samtidig, for hvis alt vibrerer likt så kan man gjennomføre loops, i teorien, men veggen består av alt mulig slaks vibrasjoner mens en loop krever samme frekvens og vibrasjon. Så det forstår jeg, men hunden kunne ha vært usynlig bare, men jeg kunne jo stikke hånden inn i den og føle intense svingninger. Så rart det enn høres så ser jeg for meg at det er en skjult kunnskap om usynlighet, men uansett i et slikt tilfelle så kunne jeg kjenne den godt og kjøre hånden i den. Det passer ikke med mine egne erfaringer om usynlighet. Jeg hadde jo et barn tilstede ved en behandling. Jeg gjør det samme under behandling. Jeg ser for meg at vibrasjonen går gjennom hele kroppen og ut i armene, og jeg forsøker å koble sammen via å se på pust og rytme til den andre personen. Jeg vet ikke, men folk har fortalt noe som bekrefter en del av det jeg selv ser. Når jeg står slik så pumpes det ut blått lys fra meg som pulserer og går ut i rommet. Dette kjente jeg til tidligere oss, men ikke så tydelig. Da jeg var yngre så var det ofte at jeg satt i en stue og snakket med folk, og i slike sammenhenger skjedde det at jeg oppfattet det som om lyset rundt ble veldig intenst. Det var så ubehagelig at jeg trodde det var noe galt med meg. Jeg måtte reise meg og gå ut. Så jeg tror kanskje det kan være noe jeg videreutviklet og kan kontrollere i dag. Men det skjer også uten at jeg prøver, også i dag. En klient fortalte meg at hun så et slikt pulserende blått lys, uten at jeg fortalte noe som skulle påvirke henne i den retning. En gutt fortalte meg at han hadde sett på. (Jeg anbefalte alle å lukke øynene, og det var best for meg også). Jeg spurte ham om hva han så, og han viste meg med fingrene at jeg var så tynn som millimeter. Han visste ingenting om hva jeg opplevde. Men akkurat hva jeg sier er ikke så viktig. Men vibrasjonene og partiklene forklarer hvordan ting fungerer. Hvordan været kan manipuleres, hvordan kroppen kan manipuleres og også hvordan naturen kan manipuleres og skades. Hvorfor en blåfarge kan beskytte mot laser. Blått lys er intenst. iPad og retinaskjermer stresser deg. La øyne og hjerne få en pause. Hvordan teknologi virker. Men alt fører oss videre til filosofi og bevissthet. Fordi det går ikke uten at det er en tanke bak og at vi alle er koblet sammen. Og det var jo en gang veldig sprøtt å høre om personer som sa at verden ble skapt gjennom kommandoen «La det bli lys», men i kvantefysikken er det helt innenfor og kanskje mest sentralt av alt plutselig. Og ikke glem å leve. Fra de yngre årene er det ingenting som slår forelskelse og den spennende tiden der. Jeg har søkt mer til natur og bare det å akseptere verden slik den er. Jeg eksisterer, det er alt jeg vet, men folk påstår at jeg ikke gjør det, og at alt er video game. Nei, jeg velger å si at jeg har hjerne og kropp og jeg liker å bruke sansene og organene, selv om man kan gå langt inn og si at alt er vibrasjoner som vi tolker. Ja, men hvem tolker? De som sier vi ikke eksisterer sier at det er bare våre hjerner som tolker. Så da har de plutselig hjerne? En mellomvei. Vi er her for å oppleve å få bruke sansene. Vi skal være her, men vi må gjøre verden god og slik vi ønsker for oss selv og andre. Så kan «hjernen» ligge i kraftfeltet rundt eller i summen av det hele, men livet er viktigere enn å forstå eksistensen. Vi vet bare om bevisstheten.