(Bildet er hentet fra YouTube, annen video se video lenger ned.)
Når store fellesundersøkelser i 2026 viser at over 74 % av israelerne og over 81 % av palestinerne er åpne for en fredsløsning med en uavhengig palestinsk stat, betyr det én ting: Folket vil ha fred. Likevel velger aktører som Daniel Haugerud og hans meningsfeller å spre retorikk som jobber stikk imot denne massive folkeviljen. Ved å stemple diplomati og anerkjennelse som «fiendtlig», blir de i realiteten fredens største motstandere.
Norge, Irland Spania – Israels Verste Fiende…Hva?!
Det er helt bak mål å skylde på land som anerkjenner partene. Kritikerne hevder at Norges anerkjennelse av Palestina kom «for tidlig» og brøt med premissene, men sannheten er at hvis vi lar premissene dikteres av krigshandlinger, gir vi ekstremistene veto. Historien viser at det er nettopp fordi man har ventet på «det rette tidspunktet» at terroraksjoner har klart å stoppe prosessene hver eneste gang. Samtidig har den andre siden brukt nøyaktig samme sabotasjetaktikk: Ensidige ambassadeflyttinger og den kontinuerlige ulovlige utbyggingen av bosetninger har fungert som politiske bomber som effektivt har sprengt tostatsløsningen innenfra. Hvis Israel støttet tostatsløsning, hvorfor er det da «antisemittisme» å anerkjenne en av partene, Palestina?
Vi må slutte å la terror og provokasjoner lønne seg. Det vi trenger, og det folket oppriktig ønsker, er en internasjonal fredsprosess som går frem uansett hva som skjer på bakken. Etter 7. oktober-terroren var det en overveldende mengde reflekterte jøder og israelere som gikk ut med et klart budskap: Ikke la dette angrepet ødelegge fredsprosessen. Ikke la dette eskalere til en krig mot et uskyldig folk. For det var ikke det palestinske folket som angrep med folkelig mandat. Det var en autoritær terrorgruppe uten reell demokratisk tilslutning eller myndighet – og sterke røster hevder at angrepet ble hjulpet frem av kyniske etterretningstjenester utenfor regionen for å stanse en historisk fredsavtale mellom Israel og Saudi-Arabia. (Mossad/CIA…)
Skyggene bak kulissene: Etterretning, «Trumpisme» og korrupte investorer
Når vi snakker om at disse miljøene er infiltrerte, rører vi ved kjernen av det kyniske politiske spillet. Mange vil lese dette og tenke: «Men Hamas og Mossad er jo to sider av samme sak.» Og historien gir grobunn for spørsmålet. Det er et veldokumentert historisk faktum at skiftende israelske myndigheter på 1970- og 80-tallet bevisst lot de islamistiske miljøene i Gaza vokse frem. Strategien var kynisk: Man ville skape en motvekt for å splitte og svekke det sekulære PLO og hindre en palestinsk stat. Hamas ble dermed et verktøy som i dag har ledet til den totale tragedien i Gaza.
Når Mosab Hassan Yousef – «Sønnen av Hamas» – taler til kristne forsamlinger, vet vi også at han i ti år jobbet som en ren agent for den israelske etterretningen Shin Bet under kodenavnet «Den grønne prinsen». Når han sprer sine uforsonlige budskap, er det ikke rart at mange spør seg hvem han egentlig taler på vegne av, og om målet er å manipulere kristne miljøer inn i en blind sivilisasjonskrig. Hva om terroren og splittelsen vi ser i realiteten styres av tråder fra utenlandsk etterretning, det være seg CIA eller Mossad, for å tjene helt andre geopolitiske mål?
Bak det hele ligger det også en aggressiv «trumpisme» og ren økonomisk kynisme. Det er ingen hemmelighet at Donald Trump saboterte fredsprosessen ved å flytte USAs ambassade til Jerusalem, og vi har sett opprettelsen av bosetningen Trump Heights på Golanhøyden. Enda mer skremmende blir bildet når vi ser hvem som i dag er satt til å lede de internasjonale fredsforhandlingene: Jared Kushner og Steve Witkoff. Dette er ikke erfarne diplomater; det er rene eiendomsspekulanter og Manhattan-investorer.
Kushner står i dag i et massivt stormvær og etterforskes for grov korrupsjon. Mens han opptrer som fredsmegler, mottar investeringsfirmaet hans milliarder av dollar fra arabiske statlige fond. Samtidig rulles det nå ut en enorm skandale i Albania, der anti-korrupsjonsmyndigheter (SPAK) har frosset bankkontoer knyttet til Kushners luksusresort-planer på grunn av bånd til mistenkte gangstere, hvitvasking og forfalskede skjøter.
Dette her er den rendyrkede Trumpske forretningsmodellen satt i system: Akkurat slik Trump tidligere har sikret seg private flyavtaler, eksklusive varemerker og markedstilgang i Kina i bytte mot politiske beslutninger – eller solgt «Green Cards» til utenlandske investorer i bytte mot kapital til sine egne eiendomsprosjekter – brukes nå verdens konflikter som en markedsplass. Under den pågående krigen har det fått bli lagt ut konkrete planer og tomter til salgs for luksuseiendommer og en fremtidig «riviera» langs kysten av det utbombede Gaza. Dette er en eiendomsspekulasjon i krigssoner som har vakt sterke reaksjoner helt inn i den amerikanske kongressen – til og med fra jødiske representanter som ser det moralske forfallet i å profittere på at et folk drives bort fra sine hjem. Dette viser en dyp nyanse: All skyld rettes utad mot «fienden», mens man bak lukkede dører planlegger økonomisk gevinst på ruinene av menneskeliv.
Den historiske og teologiske parallellen
Denne splittelsen mellom eliten og folket er en konflikt som er like gammel som historien selv. På Jesu tid så vi akkurat det samme mønsteret som i dag: Jesus var selv jøde, og den enorme bevegelsen av fattige og undertrykte sivile som fulgte ham, sto i direkte opposisjon til det korrupte presteskapet. Den religiøse og politiske eliten i Jerusalem samarbeidet den gangen tett med den romerske okkupasjonsmakten for egen vinning og maktposisjon, mens de lot sitt eget folk lide.
Mønsteret gjentar seg i dag. Mange dypt tenkende jøder gir i dag rabbinere og skriftlærde skylden for at konflikten holdes i gang. Særlig innenfor visse lukkede, nasjonalistiske retninger av Kabbalah og ortodoks mystikk, opplever vi at skriftene feiltolkes for å diktere ufred, adskillelse og konfrontasjon. Det er en enorm intern jødisk uenighet om disse tolkningene. Krigshisserne vil ofte argumentere med at kong David la grunnlaget for Tempelet gjennom krig og erobring. Men de glemmer den viktigste åpenbaringen i historien: David fikk beskjed fra Gud om at han ikke fikk lov til å bygge Tempelet, nettopp fordi han hadde utgytt for mye blod. Tempelet – som i sann religion ikke er et fysisk steinhus, men våre egne kropper og en verden i perfekt balanse – kan ikke reises gjennom vold. Det var først etter en dyp refleksjon over krigens lidelser at David så muligheten for una varig fred, som hans sønn Salomo (Solomon) opprinnelig skulle forvalte gjennom visdom og balanse, før også han lot seg korrumpere av makt.
Nylig delte Daniel Haugerud en video på sin side Politikk og kommunikasjon med et jublende «Oh yes!» til en påstand om at Norge, sammen med Irland og Spania, er «Israels største fiender». Videoen hadde en overskrift som ga inntrykk av at en Hamas-leder truer Norge, og teksten var på engelsk. I realiteten viste klippet Mosab Hassan Yousef i en tale fra 2017.
Dette handler ikke om å ta Haugerud som person. Han er en utdannet kommunikatør som har studert populistiske strategier og Donald Trumps metoder. Politikk og økonomisk vinning i sosiale medier går ut på å skape sinne. Men vi må våkne opp og se de livsfarlige konsekvensene av en slik uansvarlig overskriftslogikk. Hva skjer i hodet på folk som bare skroller forbi? De sitter igjen med et inntrykk av at Norge støtter terror, og at vi har tatt Hamas inn i varmen etter 7. oktober. Det er en direkte løgn.
Når slike sensasjonsoverskrifter publiseres på engelsk, spres de globalt. Ekstremister på begge sider kan hente dem ut, bruke dem i sin egen propaganda og oppfordre til mer ufred. Ved å bidra til at verden danner seg et helt feil bilde av Norge, setter man i realiteten menneskeliv i fare. Man blir en trussel mot freden for både jøder og muslimer, israelere og palestinere. For når diplomatiet stemples som fiendtlig, er det bare den totale militære utslettelsen som står igjen. Da blir alle visket ut.
Et slag i trynet på historien
For Norge oppleses denne situasjonen som et voldsomt slag i ansiktet. Det er lett å glemme hvor ufattelig sterk støtten til Israel historisk har vært i det norske samfunnet. Helt fra 1948 var Arbeiderpartiet og store deler av det norske folk dypt forelsket i ideen om den israelske kibbutz-bevegelsen og opprettelsen av et trygt fristed for jødene etter Holocaust. Norge var en av Israels aller nærmeste allierte i Europa. I dag kan man vel si det samme egentlig, men da tenker vi Epstein-eliten og Norges-eliten med sterke bånd til kongehus og politikk og finans. Var Rød Larsen og de rundt også med på å stoppe fredsprosessen? Var det utpressing i kjent Epstein/Mossad-stil? Var det kåte representanter som glemte hva deres oppgaver og mandat var? Var de brikker i et spill der lyst og sult for det ene og det andre satte landet og innbyggernes liv i fare. Både i Norge og Israel?
Når Norge i dag kritiserer den israelske krigføringen og anerkjenner Palestina, er det ikke fordi vi har snudd ryggen til det israelske folket. Det er fordi det politiske Israel har beveget seg så langt bort fra de demokratiske og humanistiske verdiene som la grunnlaget for det opprinnelige vennskapet. At fredelige intensjoner i dag blir sauset sammen med terrorstøtte i sosiale medier, er et dypt svik mot vår historie som fredsnasjon.
Mønsteret som gjentar seg: Sabotasje av freden
Dette mønsteret av at ekstremister og politiske ledere saboterer fredsprosesser fordi de tjener på krigen, strekker seg over hundre år og på tvers av landegrenser:
- Før 1948 (Terror stanser kontrollen): Før FN rakk å gjennomføre en ryddig deling eller fellesstat for området, angrep radikale militser på begge sider premissene for diplomati. I juli 1946 bombet den jødiske terrorgruppen Irgun det britiske hovedkvarteret på King David Hotel i Jerusalem. 91 mennesker ble drept. Volden gjorde det umulig for britene å fullføre en kontrollert overgang. De trakk seg ut i kaos, og i stedet brøt den første arabisk-israelske krigen ut i 1948. Hele grunnlaget for sameksistens ble bombet bort før staten i det hele tatt var født.
- Lillehammer-saken (1973): På begynnelsen av 1970-tallet pågikk det skjøre, hemmelige diplomatiske samtaler i Europa for å finne en politisk løsning. Da den palestinske terrorgruppen Svart Septemberangrep OL i München i 1972 og drepte 11 israelske idrettsutøvere, svarte Israel med en hemmelig jakt som endte i Norge. Mossad drepte en uskyldig marokkansk kelner på Lillehammer under den misforståtte troen om at han var hjernen bak München-massakren. Denne aksjonen på norsk jord avslørte etterretningsnettverkene, skapte en internasjonale skandale og frøys de diplomatiske kanalene fullstendig.
- Oslo-avtalen (1990-tallet): Da PLO og Israel signerte en fredsavtale, slo de interne fiendene til. Hamas nektet å godta avtalen og saboterte sine egne landsmenn med en bølge av selvmordsbombeangrep mot busser og kjøpesentre. På den andre siden ble den moderate israelske statsministeren Yitzhak Rabin snigmyrdet av en høyreekstrem jøde i 1995. Terroren klarte å stanse hele prosessen og snudde det påfølgende valget i 1996 til fordel for Benjamin Netanyahu, som vant på et program om å bremse og stanse Oslo-prosessen.
- Splittelsen mellom Gaza og Vestbredden (2007): Etter at Israel trakk seg ut av Gaza i 2005, kuppet Hamas makten gjennom en blodig intern palestinsk borgerkrig i 2007 der de kastet de moderate Fatah/PLO-lederne ut fra høyblokker og henrettet motstandere. Dette skapte en total geografisk og politisk deling av de palestinske områdene som har vart til i dag, og ga den israelske høyresiden det perfekte argumentet for å stoppe alle fredssamtaler: «Se, de har ingen felles ledelse, vi har ingen partner for fred.»
Vi ser akkurat det samme i andre land. Både Irland og Spania har en historie preget av dype fredsprosesser som gang på gang ble avbrutt av brutale terroraksjoner fra grupper som IRA og ETA – enten det var gjennom voldelige attentater eller paramilitære bomber under forsøk på å forhandle avtaler som Sunningdale-avtalen – inntil man innså at man måtte forhandle mens det brant. terror skal ikke lønne seg, Haugerud!
Folket vil ha fred – men media viser det ikke
Grasrota av heroisk fredsarbeid blir fullstendig sensurert bort av algoritmene. Hvis du vil ha det sanne bildet av konflikten, må du oppsøke de som faktisk bor der og bygger broer i hverdagen. Kanskje disse:
- The Alliance for Middle East Peace (ALLMEP): En koalisjon av over 170 israelske og palestinske organisasjoner som jobber sammen (les mer på allmep.org).
- B’Tselem: En uavhengig israelsk menneskerettighetsorganisasjon som modig dokumenterer sannheten på bakken (les mer på btselem.org).
- The Parents Circle – Families Forum: Israelske og palestinske familien som har mistet sine kjære, men spre forsoning i stedet for hevn (les mer på theparentscircle.org).
Det er på tide at vi tenker oss om to ganger før vi deler sensasjonelle overskrifter i sosiale medier. Polarisering gir kanskje klikk og visninger til de som driver kanalene, men prisen betales i menneskeliv og et ødelagt håp om fred. Vi må tørre å ta nyansene, historien og humaniteten tilbake.
Jeg liker å se Haugeruds videoer og høre hans meninger. Selv om jeg er mye uenig, så må vi få frem slike uttalelser og syn. Derfor får han plass her, eller på Daben da ettersom dette bare er kladdside, iallfall foreløpig. Jeg vurderer å legge ut artikler andre steder. Vi må ha debatt. Jeg prøver i denne artikkelen å være nøytral og uavhengig. Få frem alle sider. Det blir veien fremover, når Daben er lagt ut.