Føles det som om alt blir dyrere, mens ingenting i samfunnet lenger fungerer? Du har helt rett, og det er ikke tilfeldig. Professor Richard Werner forklarer hvordan dagens sentraliserte finanssystem kveler de små bedriftene og feller politikere som prøver å skape endring. Men det finnes en vei ut: Werner beviser hvordan vi egentlig kan oppnå 10 % årlig økonomisk vekst og varig velstand – helt uten inflasjon og kriser. En rystende, men opplysende video for alle som vil forstå maskineriet bak kulissene og hvordan vi tar makten tilbake.
Sentralbankfolkene viser seg i de fleste land i bunn og grunn å være forrædere mot sine egne land, som når det virkelig gjelder, jobber for andre interesser – interesser som virker å være av en mer globalistisk eller internasjonal skala. Som Verdensbanken en gang formulerte det i en rapport: Bankkriser er et ‘mulighetsvindu’ (window of opportunity). Det er en mulighet til å endre eierskapsstrukturen. Hvem er disse menneskene, og hva vil de? Er det bare for å berike seg selv? Stjeler de rett og slett alt?
Ethvert land kan levere 10 % økonomisk vekst hvert eneste år, år etter år. Vi trenger ikke å ha økonomiske sykluser, og vi trenger ikke å ha kriser. Alt det der er totalt unødvendig. Så hvorfor får vi det ikke? Det ble holdt som en hemmelighet i århundrer hvordan banksystemet fungerer. Og de som visste dette, utnyttet det selvfølgelig, og de dro massiv nytte av det.
Prof. Richard Werner er en verdenskjent tysk økonom, bankprofessor og forfatter. Han er særlig kjent for å ha skapt begrepet «Quantitative Easing» (kvantitative lettelser / QE) på 1990-tallet mens han jobbet i Japan. Han har også publisert det første empiriske beviset på at private banker skaper penger «ut av tynne luften» gjennom utlånsprosesser, i stedet for bare å låne ut eksisterende innskudd. Werner er en markant kritiker av dagens sentralbanksystem og akademisk økonomisk teori.
Sentrale temaer og argumenter i intervjuet
Intervjuet tar for seg hvordan det globale finanssystemet fungerer i kulissene, hvorfor vestlige økonomier opplever stagnation, og hvordan makt konsentreres.
1. «Revealed Preference» (Avslørte preferanser)
Werner introduserer et analytisk rammeverk han kaller Revealed Preference. Han argumenterer for at man aldri må lytte til hva sentralbankfolk sier, men utelukkende analysere hva de faktisk gjør. Siden disse aktørene sitter på den beste informasjonen og de beste verktøyene, reflekterer handlingene deres (som menneskeskapte resesjoner og bankkriser) deres sanne intensjoner.
2. Hvordan penger egentlig skapes
Werner forklarer at lærebokøkonomi bevisst skjuler hvordan banksystemet fungerer. Den dominerende teorien om at banker fungerer som finansielle mellomledd – som samler inn innskudd for så å låne dem ut – er feil.
- Penger skapes ved utlån: Når en bank innvilger et lån, skaper den nye penger på innskuddskontoen til låntakeren ut av ingenting.
- Dobbelt bokholderi: Werner hevder at oppfinnelsen av dobbelt bokholderi for 800 år siden ble designet av og for bankfolk for å skjule denne pengetrykkingen og få regnskapene til alltid å se balanserte ut.
3. Sentralstyring vs. Lokale banker
Ifølge Werner er årsaken til lav produktivitet og økonomisk krise i land som Storbritannia og Tyskland at banksektoren er ekstremt sentralisert.
- Store banker vil kun ha store avtaler: Megabanker låner i stor grad penger til finansielle spekulasjoner, hedgefond og private equity. De låner ikke til små og mellomstore bedrifter (SMB).
- Små bedrifter driver produktiviteten: Siden det er de små bedriftene som ansetter majoriteten av befolkningen, stopper den økonomiske veksten opp når de ikke får lån til ny teknologi.
- Løsningen: Werner mener land trenger tusenvis av små, desentraliserte lokalbanker. Han viser til at Kina under Deng Xiaoping kopierte Japan og opprettet tusenvis av lokalbanker, noe som utløste flere tiår med tosifret økonomisk vekst og løftet millioner ut av fattigdom. Werner hevder at ethvert land kan oppnå 10 % årlig økonomisk vekst uten inflasjon dersom kreditt skapes for produktive investeringer i realøkonomien.
4. Kriser som et verktøy for kontroll- Forrædere
Werner retter skarp kritikk mot sentralbanker og kaller dem i praksis for «forrædere» mot sine egne land. Han hevder at globale sentralplanleggere bruker kunstige kriser og resesjoner som et «window of opportunity» (mulighetsvindu) for å tvinge gjennom strukturelle endringer og endre eierskapsstrukturer i samfunnet. Målet er å flytte makt og kontroll vekk fra nasjonalstater og over til overnasjonale, sentraliserte institusjoner.
Som eksempler nevner han:
- Asia og Japan: Krisene på 90-tallet ble brukt til å tvinge landene til å åpne opp lokalt eide banker og bedrifter for utenlandsk oppkjøp.
- Liz Truss (Storbritannia): Werner hevder at da Liz Truss ble statsminister og ønsket å utfordre maktstrukturene, iscenesatte Bank of England et «kupp» ved å selge statsobligasjoner for å skape en mini-krise i markedet, noe som felte henne.
- EU og Euroen: Han beskriver EU som et diktatur modellert etter Sovjetunionen, der Europaparlamentet ikke har reell lovgivende makt, og all makt ligger hos den uvalgte Europakommisjonen. Han advarer om at nye reguleringer (blant annet fra ESB under Christine Lagarde) beveger Europa mot kapitalkontroll og sentralisering av innbyggernes sparing.
5. Politisk landskap i Europa
Werner kommenterer også fremgangen til partier som partiet AfD i Tyskland. Han avviser merkelappen «høyreekstrem» og hevder at AfDs politikk (f.eks. om innvandring og suverenitet) er sammenlignbar med det som var mainstream sentrumspolitikk hos de etablerte partiene for 20–25 år siden. Han mener fremgangen skyldes at vanlige folk søker en vei tilbake til en «normal, konservativ hverdag» i opposisjon til det han beskriver som en ekstrem venstreorientert og globalistisk agenda presset frem av overnasjonale krefter.
Norge Går Konkurs – Hans Erik Olav
Er Norge i realiteten et fascistisk land styrt av korrupsjon og skjulte nettverk? Finansmann og forfatter Hans-Erik Olav sparer ikke på kruttet i denne episoden av Wolfgang Wee Uncut.
Olav avslører hvordan private banker skaper penger ut av tynne luften gjennom gjeld, og hvordan det offentlige sløseriet maskeres av oljepengene. Han presenterer en svimlende matematisk realitet: Norges NAV-budsjett alene er i ferd med å bli like stort som hele Finlands samlede statsbudsjett. Ifølge Olav påfører dette byråkratiske maskineriet hver innbygger et produktivitetstap på 1 million kroner i året.
Olav gir konkrete råd for å beskytte deg før det uunngåelige fiat-kollapset treffer oss – fra hvorfor du må hamstre fysiske sølvmynter, til hvordan du rigger deg for en tredje verdenskrig som allerede foregår i det skjulte.
Pengesystemet forklart:
For å forstå hva Hans-Erik Olav og professor Richard Werner snakker om, må vi legge bort alt vi lærte på skolen om penger. De fleste tror at en bank fungerer som en gammeldags safe: Noen setter inn penger (innskudd), og banken låner disse pengene ut til nestenmann. Dette er en myte.
Her er den virkelige anatomien til pengesystemet vårt, delt opp i fire enkle steg:
1. Sannheten om utlån: «Tastaturets magi»
Når du går inn i banken og ber om et boliglån på 5 millioner kroner, sjekker ikke banken om de har 5 millioner liggende i hvelvet. De flytter heller ikke penger fra kontoen til en rik onkel.
- Banken ber deg signere et gjeldsbrev. Dette papiret er et juridisk løfte om at du skal jobbe i 30 år for å betale pengene tilbake, pluss renter.
- Så snart du signerer, gjør banken noe oppsiktsvekkende: De åpner en konto i ditt navn og taster inn tallet 5 000 000 på en dataskjerm.
I det øyeblikket ble det skapt 5 millioner splitter nye kroner i økonomien. De ble skapt ut av ingenting, basert utelukkende på ditt løfte om å betale. Penger i dag er ikke fysiske objekter; de er digitale regnskapsføringer. Nye penger skapes ved at det tas opp ny gjeld.
2. Hva er «Fiat-penger»?
Før i tiden (frem til 1971) var pengesystemet bundet til gullstandarden. Det betydde at en 100-lapp representerte en ekte bit med gull som lå trygt innelåst i en sentralbank. Du kunne i teorien bytte papiret inn i ekte metall.
I dag har vi et Fiat-system (fra latin: «la det bli»). Penger har ingen verdi i seg selv. En digital krone eller en fysisk seddel er bare verdt noe fordi staten har bestemt det, og fordi du og jeg stoler på at vi kan kjøpe melk for den i morgen. Systemet er bygget på ren tillit til myndighetene.
3. Inflasjonsmaskinen og pyramidespillet
Hvorfor stiger prisene hele tiden? Fordi banksystemet er en konstruert inflasjonsmaskin.
Når bankene skaper 5 millioner kroner til boliglånet ditt, skaper de kun hovedstolen (selve lånesummen). De skaper ikke pengene du trenger for å betale rentene.
For at alle i samfunnet skal klare å betale rentene sine på eksisterende lån, er hele samfunnet nødt til å ta opp enda mer lån neste år. Pengemengden må vokse eksponensielt hver eneste dag for at systemet ikke skal kollapse.
- Når det blir svimlende mange digitale kroner som jakter på de samme varene (hus, mat, energi), faller verdien på hver enkelt krone.
- Prisinflasjon er altså ikke et uhell – det er det logiske resultatet av at banksystemet konstant trykker opp nye, digitale penger.
4. Sentralbanken: Finanselitens skjold
Sentralbanken (som Norges Bank eller Federal Reserve i USA) blir ofte fremstilt som en statlig vaktbikkje. Systemkritikere som Olav påpeker imidlertid at de største sentralbankene i verden ble stiftet av de private megabankene selv.
Hovedoppgaven til en sentralbank i krisetider er å være en «Lender of last resort» (långiver i siste instans). Hvis de private bankene har spekulert bort pengene sine og står i fare for å gå konkurs, rykker sentralbanken ut, trykker opp milliarder av nye kroner ( Quantitative Easing / QE), og redder banksystemet. Regningen for denne pengetrykkingen sendes indirekte til vanlige folk i form av tapt kjøpekraft (inflasjon) og økte skatter.
Kort oppsummert: Dagens pengesystem er rigget slik at finanseliten har monopol på å lage penger ut av tynn luft, staten bruker inflasjon til å spise opp egen gjeld, mens vanlige borgere blir sittende fast i et evig hamsterhjul av gjeld for å holde hjulet i gang.
Direkte sammenligning: Werner vs. Olav
| Tema | Prof. Richard Werner (Lokalbank-modellen) | Hans-Erik Olav (Gull/Østerriksk modell) |
|---|---|---|
| Kjerneproblem | Hvem som får pengene, og hva de brukes til. Store megabanker låner kun til uproduktiv finansspekulasjon. | At penger skapes ut av ingenting (fiat). Systemet er et kriminelt, gjeldsbasert pyramidespill. |
| Syn på pengetrykking | Helt i orden, så lenge pengene går til produktive investeringer i realøkonomien (ny teknologi, SMB). | Totalt uakseptabelt. All pengetrykking uten fysisk dekning er tyveri og fører til hyperinflasjon. |
| Hovedløsning | Tusenvis av små, uavhengige og lokale sparebanker(slik som i Tyskland, Japan og Kina). | Tilbakeførsel til en gull- og råvarestandard (f.eks. BRICS-modellen) samt full avskaffelse av fiat-systemet. |
| Resultat av løsningen | 10 % årlig økonomisk vekst uten inflasjon, fordi pengemengden og produksjonen øker i takt. | Stabil kjøpekraft over generasjoner, fjerning av kunstige konjunktursvingninger og færre gjeldslaver. |
| Råd til individet | Politiske grep: Press myndighetene til å desentralisere og beskytte lokale banker mot overnasjonale regler. | Personlig beredskap: Kjøp fysiske sølvmynter og gull, og hamstre mat (prepping) før kollapsen. |
De 2 Løsningene:
1. Prof. Richard Werners løsning: Produktiv kredittskaping
Werner mener det er en utbredt misforståelse at det å trykke penger alltid fører til inflasjon. Han deler pengebruk inn i to kategorier:
- Uproduktiv bruk (Dagens system): Når megabanker skaper milliarder av kroner for å låne dem ut til boligspekulasjon, aksjeoppkjøp eller hedgefond. Her skapes det ingen nye varer eller tjenester, kun prisbobler (eiendomsbaroner blir rikere, vanlige folk får mer gjeld).
- Produktiv bruk (Werners modell): Hvis en lokal sparebank skaper 5 millioner kroner og låner dem til en lokal gründer som oppfinner en mer effektiv maskin. Ja, pengemengden økte, men mengden varer og tjenester i samfunnet økte like mye. Da får du vekst uten inflasjon.
Werner peker på Tysklands Sparkassen og Kinas enorme vekst under Deng Xiaoping som empiriske bevis. Løsningen hans er ikke å fjerne digitale penger, men å forby store internasjonale megabanker og erstatte dem med tusenvis av små lokalbanker som kjenner det lokale næringslivet.
2. Hans-Erik Olavs løsning: Den østerrikske skolen og fysiske verdier
Olav mener Werners modell er for skjør fordi den fortsatt tillater mennesker å manipulere pengemengden. Han lener seg på den østerrikske økonomiske skolen og mener penger må ha en naturlig, fysisk begrensning for at makteliten ikke skal kunne jukse.
- Ingen kan trykke gull: Hvis pengene dine er låst til gull eller sølv, kan ikke en sentralbanksjef trykke milliarder av kroner ved et tastetrykk for å redde sine korrupte venner på Wall Street eller i politikken. Staten tvinges til å sette tæring etter næring.
- Råvare-backed valuta: Olav trekker frem det nye BRICS-systemet (The Unit) som en sunn motvekt, der valutaen skal være 40 % backet av gull og resten av reelle råvarer (olje, gass, metaller).
Siden Olav har mistet fullstendig troen på at vestlige politikere vil snu i tide, er hans løsning for menigmann å trekke seg ut av det finansielle systemet. Mens Werner foreslår systemreformer, foreslår Olav at du kjøper fysiske sølvmynter (fordi barrer har moms) og bygger opp et tørrvarelager hjemme, ettersom han mener overgangen til det nye systemet vil skje gjennom en brutal, inflatorisk kollaps.
Hans Erik Olavs Dommerpåstander:
Hva går påstanden om dommerne ut på?
Hans-Erik Olav hevder i intervjuet at ingen norske dommere har gyldig autorisasjon til å dømme
Argumentasjonen hans er juridisk og teknisk:
- Konstitusjonelt brudd: I følge Grunnloven, domstolloven og embetsloven er en dommer forpliktet til å avlegge en offisiell embetsed og en dommerforsikring før de tiltrer stillingen.
- Dokumentfalsk og rot: Olav hevder at han har gransket papirene til en rekke dommere – blant annet tidligere høyesterettsjustitiarius Tore Schei – og funnet at disse edene enten ikke er avlagt korrekt, mangler i arkivene, eller bærer tegn på dokumentfalsk (f.eks. at flere dommere tilsatt med mange års mellomrom har signert på nøyaktig samme dato.
- Konsekvensen: Han refererer til uttalelser fra forsvarsadvokat John Christian Elden fra 2012, og hevder at dersom denne statsakten ikke er gjort riktig, er ingen av dommene de har avsagt gyldige.
Rettsforfølgelsen, Schjødt og Frimurer-konflikten
1. Bakgrunnen: Thule Drilling og Schjødt
Hans-Erik Olav var styreleder i riggselskapet Thule Drilling. Da selskapet gikk konkurs, ble advokatfirmaet Schjødt oppnevnt som bostyrer for konkursboet.
- Det var Schjødts advokater som gjennomgikk regnskapene og oppdaget det de mente var ulovlige overføringer.
- Bostyreren fra Schjødt sendte en anmeldelse til Økokrim, som i 2014 tok ut tiltale mot Olav for grovt underslag av rundt 6 millioner dollar (ca. 36 millioner kroner) og grov utroskap.
2. Frimurer-dramaet i rettssalen (2014)
Da saken kom opp for Oslo tingrett i september 2014, nektet Hans-Erik Olav å erkjenne straffskyld. I stedet rettet han et frontalangrep mot hele prosessen og krevde at saken måtte utsettes eller avvises.
Olav hevdet at det foregikk et korrupt spill på bakrommet styrt av Frimurerlosjen. Han krevde at alle aktører i rettssalen som var medlemmer av Frimurerlosjen eller lignende lukkede nettverk, måtte fjernes fordi de var inhabile. Olav mente at bostyreren fra Schjødt, dommerne og påtalemyndigheten samarbeidet i det skjulte gjennom losje-nettverket for å dømme ham.
3. John Christian Elden
Retten foretok en formell undersøkelse av medlemslistene til Frimurerlosjen for alle de involverte aktørene (dommere, aktuarius og aktoratet).
Den eneste frimureren på de offisielle listene i hele rettssalen var Olavs egen forsvarer, advokat John Christian Elden. Elden var oppført med en meget høy grad (10. grad) i Den Norske Frimurerorden. Retten fant ingen koblinger mellom losjen og dommerne eller aktoratet, og saken fortsatte derfor som planlagt. Olav valgte likevel å beholde Elden som sin forsvarer under rettssaken. Olav har i ettertid fastholdt at uformelle maktbånd i rettsvesenet ikke fanges opp av formelle registre
4. Dommen og Olavs konklusjon
I 2015 ble Hans-Erik Olav dømt i Oslo tingrett til fire års ubetinget fengsel for grovt underslag og grov utroskap. Dommen ble opprettholdt av Borgarting lagmannsrett i 2016, og Høyesterett avviste anken hans.
I ettertid bruker Olav denne opplevelsen som sitt fremste empiriske bevis på at det norske rettssystemet er korrupt. I hans verdensbilde var ikke dommen et resultat av en rettferdig juridisk vurdering, men en hevnaksjon fra makteliten:
- Han mener Schjødt og Økokrim samarbeidet om å fabrikkere saken mot ham.
- Han tolker det faktum at hans egen forsvarer (Elden) var frimurer av høy grad, som et bevis på at systemet kontrollerer både anklagerne og forsvarerne for å sikre at ingen slipper unna.
Olav – NAV på Vei til å passere Finsk Statsbudsjett
- Finlands samlede statsbudsjett for 2027 er fastsatt til 92,5 milliarder euro. Omregnet til norske kroner (med en valutakurs på rundt 11,8 kroner per euro) utgjør dette i underkant av 1100 milliarder kroner. Dette beløpet skal dekke samtlige av Finlands nasjonale utgifter, inkludert forsvar, politi, utdanning, infrastruktur og hele helse- og velferdssektoren.
- NAVs samlede budsjett (folketrygden og administrasjonsutgifter) for 2026 er på totalt 760 milliarder kroner.
Sammenligningen:
Selv om det finske statsbudsjettet for hele nasjonen fortsatt er større i rene tall, underbygger regnestykket det poenget som blir løftet frem av Olav: Én enkelt norsk etat (NAV) forvalter en pengesum som utgjør rundt 70 % av størrelsen på et helt nabolands samlede statsbudsjett.
Dette skyldes i hovedsak det omfattende norske folketrygdsystemet (alderspensjon, uføretrygd og sykepenger) i kombinasjon med en betydelig strammere offentlig pengebruk i Finland. Hvis vi legger til de enorme summene til krig i Ukraina, NATO-bidraget, Bistand og EØS, det som går ut av landet så passerer vi fort Finlands statsbudsjett bare i NAV, hvert år altså.
Din Stemme Teller Ikke – Liz Truss
«Hvor ligger makten? Vel, den ligger i «the blob» (byråkratiet). Det finnes ulike former for kodede advarsler hvis du snakker ut mot dette – om at dette kan skade, du vet, din fremtidige karriere, eller om du sier dette eller dette, så vil det ikke være til hjelp, og bla bla bla. Det er et system for å holde folk på rekke og rad. Og når folk ikke føyer seg, blir de utstøtt. Det er en stor… og de blir kansellert, og de mister bankkontoene sine. Hvis du hadde holdt ut, hva tror du ville skjedd? Vel, jeg holdt ikke ikke ut, jeg fikk, du vet, jeg fikk en pistol satt mot hodet mitt. Hvis du ikke kan kritisere en uavhengig institusjon, hva er da poenget med politikk?»
Liz Truss (Mary Elizabeth Truss) er en britisk politiker som representerte Det konservative parti. Hun oppnådde historisk status da hun i september 2022 ble utnevnt til statsminister i Storbritannia, men måtte gå av etter kun 49 dager – den korteste funksjonstiden til noen britisk statsminister i historien. Før dette hadde hun en lang politisk karriere med en rekke tunge ministerposter under David Cameron, Theresa May og Boris Johnson, inkludert utenriksminister og handelsminister. Siden hun forlot Downing Street, har hun brukt tiden sin på å reise rundt internasjonalt for å advare mot det hun kaller den dype staten, det uvalgte byråkratiet, og venstreorientert globalisme som kveler vestlig økonomi.
Intervjuet er en del av podcasteren Peter McCormacks serie hvor han forsøker å forstå hvorfor vestlige demokratier opplever økonomisk stagnasjon, og hvem som faktisk sitter på makten når folkevalgte politikere tilsynelatende ikke klarer å levere på mandatene sine.
1. Hvem har den reelle makten? «The Blob» og Etablissementet
På McCormacks spørsmål om hvem som styrer, svarer Truss kontant at makten i dag ligger hos «the blob»(byråkratiet / den dype staten). Hun definerer dette som den uvalgte eliten og etablissementet hvis verdensbilde har dominert britisk og vestlig styresett siden 1990-tallet.
Dette verdensbildet beskriver hun som en blanding av keynesiansk økonomisk teori, en ny-marxistisk ideologi, åpne grenser, radikal miljøaktivisme (Net Zero), og en fundamental tro på at statlig pengebruk er bedre enn private investeringer. Hun hevder at det finnes en global «blob» hvor ledere som Joe Biden, Kamala Harris, Emmanuel Macron og Olaf Scholz alle følger nøyaktig det samme ideologiske sporet. Idéene stammer opprinnelig fra grupper som Rom-klubben på 1960- og 70-tallet, men er i dag institusjonalisert og umulige for en politiker å endre alene.
2. Sabotasjen i 2022: «En pistol mot hodet»
Truss reflekterer over sitt eget dramatiske fall som statsminister i 2022. Hun avviser kategorisk at hennes økonomiske politikk (som handlet om skattekutt og å tvinge frem økonomisk vekst) var en fiasko. I stedet kaller hun det institusjonell sabotasje fra finanseliten og byråkratiet.
Hun trekker frem at Bank of England (den britiske sentralbanken) kvelden før hun skulle legge frem sitt statsbudsjett, kunngjorde at de ville selge statsobligasjoner (guilts) – helt uten å informere henne på forhånd. Dette utløste en krise i obligasjonsmarkedet som sentralbanken deretter ga henne skylden for. Truss beskriver situasjonen som å få «en pistol satt mot hodet»; dersom hun ikke trakk seg, ville markedene og hennes egne partifeller (som ønsket Rishi Sunak som leder) skape totalt kaos. Hun mener hun ble angrepet så ekstremt fordi hennes politikk utfordret sentralbankens og finansdepartementets hellige verdensbilde, inkludert deres pengetrykking (QE) som hun mener har skapt enorm ulikhet.
3. Konsekvensene av vestlig forfall
Truss peker på at Storbritannia har vært gjennom 25 år med økonomisk stagnasjon. Konsekvensene for vanlige folk er brutale og synlige i hverdagen: alt blir dyrere, levestandarden faller, folk bor i mindre hus, har færre ferier, og offentlige tjenester som helsevesenet (NHS) og politiet bryter sammen overalt.
Hun kommer med en dyster spådom: Storbritannia og store deler av Vesten lever langt over evne, og landet risikerer en massiv gjeldskrise. Hun påpeker at Storbritannia i dag har lavere BNP per innbygger enn Mississippi, den fattigste staten i USA, og advarer om at land i Øst-Europa (som Polen), som kastet kommunismen og i dag driver sunne økonomier, snart vil passere Storbritannia i velstand.
4. Det juridiske edderkoppnettet
Truss forklarer at problemet ikke nødvendigvis er at det sitter slemme mennesker i departementene, men at lovverket som Tony Blair og Gordon Brown innførte etter 1997 har låst fast systemet. Lover som Human Rights Act (Menneskerettsloven) og Equality Act (Likestillingsloven), samt opprettelsen av Høyesterett og det uavhengige Office for Budget Responsibility (OBR), har skapt et juridisk nett som tvinger byråkrater til å ta venstreorienterte avgjørelser.
Som eksempel nevner hun at grunnen til at staten må bruke milliarder på å huse asylsøkere, er direkte styrt av dette lovverket. Hun mener Tony Blair er det verste som har skjedd landet de siste 30 årene, og at arven hans må rulles helt tilbake til statusen før 1997 hvis man skal ha håp om reell endring. Hun kritiserer også Margaret Thatcher for å ha latt velferdsstaten vokse for mye, og for å ha fokusert for mye på finanssenteret i City of London på bekostning av industri og produksjon.
5. Veien videre: Behovet for et folkelig opprør
Intervjuet runder av med en diskusjon om hvordan systemet kan endres. Truss har innsett at endringen aldri vil komme innenfra de etablerte politiske partiene, fordi de er for opptatt av fokusgrupper, konsensus og å holde seg inne med eliten for å sikre seg sine egne fremtidige styreverv. Verken Det konservative parti eller Reform-partiet tør i dag å ta det nødvendige oppgjøret med sentralbanken.
Løsningen er å bygge en mektig, men fredelig anti-etablissement-bevegelse fra bunnen og opp, i likhet med Tea Party-bevegelsen i USA eller Javier Mileis opprør i Argentina. Hun jobber nå med å etablere en britisk versjon av den konservative konferansen CPAC (CPAC GB) for å samle uavhengige røster – inkludert bønder, ytringsfrihetsforkjempere, hjemmeskolerende og «bitcoinere». Hun avslutter med å si at en transformasjon av samfunnet ikke trenger å ta lang tid – det kan gjøres på seks måneder – men det krever at folk forstår alvoret i situasjonen, slutter opp om alternative medier, og mobiliserer en felles viljestyrke.