Omtrent på samme tid i historien dukket det opp to bevegelser som begge hadde et mål om å innta Palestina. Tyskerne etablerte seg der først. Store landområder ble kjøpt fra det Osmanske riket.

Da de første Templerne ankom i 1868, var Palestina en provins under Det osmanske riket (tyrkerne). De skaffet seg landområdene på tre systematiske måter: 

• De utnyttet osmanske jordreformer: I 1858 og 1867 innførte de osmanske myndighetene nye lover som for første gang tillot utlendinger å kjøpe og registrere privat eiendom i riket. Templerne slo til umiddelbart mens prisene var ekstremt lave. 
• Kjøp fra fraværende godseiere (Effendier): Mye av det beste landet i Palestina var ikke eid av bøndene som bodde der, men av rike, arabiske familier bosatt i Beirut, Damaskus eller Kairo (som den kjente Sursuq-familien). Templerne kjøpte gigantiske landområder direkte fra disse godseierne. Lokale arabiske bønder som hadde leid jorda i generasjoner, ble ofte skjøvet ut.
• Finansiering fra Tyskland: Etter et besøk av den tyske keiseren Wilhelm II i Palestina i 1898, ble det opprettet et eget finansieringsselskap i Stuttgart. Dette selskapet ga de tyske bosetterne billige lån med lav rente, slik at de systematisk kunne kjøpe opp mer land og stifte nye kolonier (som Wilhelma i 1902 og Bethlehem i Galilea i 1906).

Hvor mye land og hvor:

Templerne konsentrerte seg ikke om tilfeldige tomter; de kjøpte opp hele sammenhengende områder og bygde syv store kolonier:

• Sarona (Tel Aviv): Bare i denne kolonien eide de over 6 500 dekar (dunams) med land. Siden Tel Aviv ekspanderte voldsomt på 1920- og 30-tallet, ble Saronas landbruksjord liggende midt i den planlagte storbyen. Dette ble etter 1948 til Israels regjeringskvartal og forsvarsdepartement (HaKirya), et av verdens dyreste og mest sentrale næringsområder i dag.
• Wilhelma: En ren landbrukskoloni på flere tusen dekar like ved flyplassen i Lydda (i dag Ben Gurion-flyplassen). Dette er i dag en svært velstående israelsk landsby (Bnei Atarot).
• The German Colony i Haifa og Jerusalem: De sikret seg store bydeler i hjertet av Haifa (ved foten av Bahai-hagene) og i Jerusalem (Emek Refaim). Husene de bygde var solide steinhus i tysk arkitektur, med store hager.

Da den britiske administratoren erklærte jorda deres for «fiendtlig eiendom» under andre verdenskrig, og den israelske staten formelt overtok alt sammen i 1948, handlet det ikke bare om kvadratmeter med jord. Israel overtok ferdigbygde bydeler, moderne veier, dype vannbrønner, hundrevis av solide murbygninger og strategisk plassert jord som lå midt i landets nye økonomiske hjerte.

I 1962 ble det utbetalt erstatning til de som mistet landet (tyskerne). Kompensasjonen for eiendommene til de tyske Templerne ble forhandlet frem og utbetalt av den israelske regjeringen

Siden eiendommene ble beslaglagt og nasjonalisert av Israel etter statsdannelsen i 1948, krevde tyskerne (som da var deportert til Australia eller reist tilbake til Tyskland) erstatning. Etter over ti år med intense forhandlinger mellom Israel, Vest-Tyskland og Australia, betalte Israel en samlet kompensasjon på 54 millioner vesttyske mark (Deutsche Mark).

Dette tilsvarte rundt 14,4 millioner amerikanske dollar i datidens verdi. Pengene ble fordelt mellom de rundt 1 500 gjenlevende medlemmene av Templer-samfunnet, noe som ga i underkant av 9 000 dollar per person.

Dette sluttoppgjøret ble juridisk sett behandlet som en sideavtale til den store Erstatningsavtalen mellom Israel og Vest-Tyskland (1952), hvor Vest-Tyskland betalte milliarder til Israel for Holocaust. Israel krevde at verdien av de beslaglagte tyske eiendommene i Palestina skulle trekkes fra eller motregnes i det endelige oppgjøret mellom statene. Milliarder på milliarder til staten Israel og Israelske banker fra Tyskland – Det samlede økonomiske oppgjøret for Holocaust som Tyskland har utbetalt til individer og staten Israel gjennom de siste 74 årene, nærmer seg den astronomiske summen 1000 milliarder norske kroner (eller 1 billion NOK).

Kompensasjonen på 14,4 millioner dollar til de tyske berørte andre veien i 1962 tilsvarte omtrent 102,8 millioner kroner den gang, noe som i dagens pengeverdi utgjør 1,57 milliarder kroner (1 572 480 000 kr). Justert etter inflasjon og valuta.

Dette betyr at eiendommene og landområdene de tyske Templerne etterlot seg i byer som Tel Aviv, Jerusalem og Haifa la grunnlaget for den nye staten – Israel.

Jaffa som appelsin er kjent i dag også og varemerke på eksport ble organisert først av disse tyskerne. De pakket frukten i silkepapir og la de i trekasser med «Jaffa» stemplet på. De bygde fabrikker og startet eksporten, selv om det ikke er et varemerke, men brukt i markedsføring for å vise hvor frukten kom fra. Både bank og slik industri ble beslaglagt.

1930-tallet: Nazifisering og interne spenninger

Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, bodde det rundt 2000 tyskere (hvorav flertallet var Templere) i disse koloniene. Dette tiåret førte til dype endringer:

• Etableringen av NSDAP-Palästina: Allerede i 1932 ble den første lokalavdelingen av det tyske nazipartiet opprettet i Palestina av Karl Ruff. Innen 1930-tallet var en betydelig andel av de yngre Templerne blitt medlemmer av partiet.
• Innvandringsbølgen (Den femte aliyah): Etter 1933 førte nazi-regimets forfølgelse til at titusenvis av tyske og europeiske jøder flyttet til Palestina. Dette endret demografien og økonomien i området radikalt.
• Økonomisk konflikt: Jødiske innbyggere startet en omfattende boikott av tyske varer og tyskeide forretninger i Palestina som svar på jødeforfølgelsene i Tyskland. Dette rammet Templernes økonomi hardt, ettersom de tidligere hadde solgt mye av sine landbruksvarer til den jødiske befolkningen.
• Henvendelser til Berlin: Lokale Templer-ledere og tyske konsuler i Palestina sendte bekymringsmeldinger til utenriksdepartementet i Berlin. De klaget over at den massive jødiske innvandringen (som paradoksalt nok ble hjulpet frem av Tysklands egen Haavara-avtale) undergravde tyskernes posisjon og eiendommer i regionen.

Krigsutbruddet og slutten på koloniene

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, endret de britiske mandatmyndighetene statusen til tyskerne i Palestina over natten. De ble definert som «fiendtlige borgere» (enemy aliens) på grunn av krigstilstanden med Tyskland og den åpne nazifiseringen av koloniene.

• Internering (1939): Britene sperret av Templer-koloniene (som Sarona og Wilhelma) med piggtråd og holdt innbyggerne under internering og portforbud.
• Deportasjon (1941): Sommeren 1941 deporterte de britiske myndighetene over 600 av Templerne (særlig kvinner, barn og eldre) til interneringsleirer i Australia. De yngre mennene ble i mange tilfeller sendt til Tyskland i fangeutvekslinger, og flere av dem tjenestegjorde i Wehrmacht under krigen.
• Avvikling (1948): De siste gjenværende Templerne forlot området under den israelske uavhengighetskrigen i 1948. Staten Israel overtok eiendommene deres, og i 1962 inngikk Israel og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) avtalen om erstatning.

Protest mot Haavara-avtalen (Økonomisk undergraving)

Templerne protesterte kraftig mot Berlin-regjeringens egen politikk. Gjennom Haavara-avtalen lot Nazi-Tyskland tyske jøder ta med seg formuer i form av tyske industri- og landbruksvarer til Palestina.

• Innvendingen: Templer-bøndene og forretningsdrivende klaget over at markedet i Palestina ble oversvømt av subsidierte tyske varer som de jødiske innvandrerne brakte med seg.
• Konsekvens: Templerne klarte ikke å konkurrere på pris. Deres egne landbruksprodukter, som sitrusfrukter, meierivarer og vin, mistet markedsandeler. De anklaget regjeringen i Berlin for å ødelegge livsgrunnlaget til etniske tyskere for å løse et innenrikspolitisk problem i Tyskland.

Den jødiske boikotten og tap av kunder

Som reaksjon på Hitlers antisemittiske lover i Tyskland, innførte den jødiske befolkningen i Palestina en streng boikott av alle tyske virksomheter fra 1933 og utover.

• Innvendingen: Templerne rapporterte til Berlin at de mistet sine viktigste kunder. Før 1933 hadde det jødiske samfunnet (Yishuv) vært de største kjøperne av Templernes varer og tjenester.
• Konsekvens: Tyske leger, apotekere, hotelleiere og håndverkere i byer som Haifa og Jerusalem opplevde at inntektene forsvant nesten over natten. De ba Berlin om økonomisk krisehjelp fordi den politiske situasjonen gjorde det umulig å drive næringsvirksomhet.

Frykt for demografisk og politisk marginalisering

Før 1933 utgjorde den jødiske befolkningen i Palestina et mindretall under det britiske mandatet. Med den massive innvandringsbølgen på 1930-tallet endret maktforholdene seg raskt.

• Innvendingen: I sine brev uttrykte Templer-lederne dyp bekymring for at tyskernes historiske innflytelse i regionen ville bli helt utradert. De beskrev situasjonen som at de holdt på å bli en ubetydelig minoritet i et område som ble mer og mer preget av jødisk nasjonsbygging.
• Konsekvens: De advarte Berlin om at dersom innvandringen fortsatte i samme tempo, ville det i praksis føre til opprettelsen av en jødisk stat, noe som ville gjøre tyskernes langsiktige tilstedeværelse i Midtøsten umulig.

Utenriksdepartementet i Berlin lenge valgte å prioritere overordnede statlige interesser framfor Templernes klager.

Selv om det tyske konsulatet i Jerusalem støttet Templernes bekymringer, svarte økonomidepartementet i Berlin at Haavara-avtalen var nødvendig for å få jøder ut av Tyskland og for å skaffe hard valuta til den tyske krigsindustrien gjennom eksport. Det var først mot slutten av 1937, da en faktisk jødisk statsdannelse så ut til å bli en realitet (gjennom britiske delingsplaner), at Berlin begynte å lytte til innvendingene og strammet inn på utvandringspolitikken. (Da verdiene var overført?)

Sionistenes Inntog og Drivkraften Bak

Pogromene i Europa: Drivkraften bak Palestina og Israel

Ordet pogrom kommer fra russisk og betyr «å ødelegge» eller «rasere». På 1800- og tidlig 1900-tall ble jøder i det russiske imperiet utsatt for massive og voldelige angrep, ofte tolerert eller oppmuntret av tsar-regimet.

Dette fikk direkte følger for innvandringen til Palestina:

• Fødselen av moderne sionisme (1881–1884): Etter attentatet på tsar Alexander II i 1881 ble jødene gitt skylden, og en bølge av pogromer sveipet over Russland. Dette knuste håpet om at jøder kunne integreres i Europa. Det førte til dannelsen av bevegelsen Hovevei Zion («Sions elskere») og startet den Første Aliyah (1882–1903), der de første store gruppene av jødiske immigranter flyttet til Palestina.
• Kishinev-pogromen (1903) og selvforsvar: Under en ekstremt brutal pogrom i Kishinev (i dagens Moldova) i 1903 ble 49 jøder drept, hundrevis skadet, og kvinner voldtatt. Hendelsen sjokkerte en hel verden og utløste den Andre Aliyah (1904–1914). Denne bølgen brakte med seg unge, sosialistiske jøder som var fast bestemt på at jøder aldri mer skulle være forsvarsløse ofre. De grunnla de første kollektivbrukene (kibbutzer) og etablerte de første jødiske selvforsvarsgruppene (HaShomer).
• Kristallnacht (1938) og Holocaust: Pogromene kulminerte i Sentral-Europa med nazi-regimets forfølgelser, spesielt Kristallnacht i 1938, der synagoger og tusenvis av jødiske bedrifter ble ødelagt. Dette, etterfulgt av Holocaust under andre verdenskrig, skapte en massiv humanitær flyktningkrise som gjorde at hundretusener av overlevende jøder søkte tilflukt i Palestina.

Spenninger og voldelige opptøyer i Palestina

Da den jødiske innvandringen skjøt fart på 1920- og 1930-tallet under det britiske mandatstyret, førte det til dype demografiske og økonomiske endringer på bakken. Den arabiske lokalbefolkningen fryktet å miste sitt land og sin politiske innflytelse, noe som utløste voldelige opptøyer.

Flere historikere og datidige jødiske kilder beskrev disse hendelsene som lokale pogromer:

• Jaffa-opptøyene (1921): Voldelige sammenstøt i havnebyen Jaffa resulterte i at rundt 50 jøder og 50 arabere ble drept. Angrepene rammet jødiske innbyggere uavhengig av om de var nyankomne sionister eller familier som hadde bodd der i generasjoner. Som en direkte konsekvens av denne utryggheten ble den jødiske paramilitære undergrunnshæren Haganah opprettet for å forsvare jødiske bosetninger.
• Hebron- og Safed-massakrene (1929): Den mest alvorlige eskaleringen skjedde i august 1929. Rykter om at jøder planla å overta Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem utløste angrep over hele landet. I Hebron, en by med et eldgammelt jødisk samfunn som i stor grad var ikke-sionistisk, ble 67 jøder drept og samfunnet ble fullstendig evakuert. I Safed ble 18 jøder drept.
• Det britiske svaret: Etter opptøyene i 1921 og 1929 valgte de britiske myndighetene midlertidig å stanse eller legge strenge kvoter på den jødiske innvandringen for å roe gemyttene. Dette skapte dyp frustrasjon blant jødene, som opplevde at portene til det eneste trygge tilfluktsstedet ble lukket samtidig som antisemittismen vokste i Europa.

Oppsummering av tosidigheten

Fra det jødiske perspektivet var historien om pogromer i Europa det endelige beviset på at jøder aldri ville være trygge som en minoritet i andres land, noe som gjorde innvandringen til Palestina til et spørsmål om ren fysisk overlevelse.

Fra det arabiske perspektivet ble den påfølgende jødiske masseinnvandringen sett på som et europeisk koloniprosjekt som truet deres eget nasjonale hjemland, noe som utløste en voldelig motstandsreaksjon for å stoppe demografiske

Det kyniske puslespillet: Geopolitikk, finans, eugenikk og terror i Midtøsten (1897–2026)

Antikkens opphav og myten om den rene rase

• 1897: Sionistkongressen i Basel. Theodor Herzl samler den første Sionistkongressen etter å ha dekket den antisemittiske Dreyfus-saken i Paris. Målet fastsettes: Å opprette et offentlig og juridisk sikret hjemland for det jødiske folk, enten i Argentina eller Palestina.
• Det historiske vs. det bibelske narrativet: Mens tradisjonell bibelsk historie beskriver en lineær utvandring fra Egypt til Kanaan og påfølgende romersk eksil etter ødeleggelsen av Det andre tempelet i år 70 e.Kr., viser moderne arkeologi og historieforskning et mer komplekst bilde. Befolkningen i det historiske Syria Palestina (navngitt av romerne) gjennomgikk århundrer med migrasjon, assimilering og konvertering.
• Zevi, Frank og den genetiske realiteten: Gjennom historien oppstod det massive teologiske omveltninger i jødedommen. På 1600- og 1700-tallet samlet mystikere som Sabbatai Zevi og senere Jakob Frank titusenvis av tilhengere i Sentral-Europa og Det osmanske riket. Frankistene foretok massekonverteringer til katolisismen for å skjule sin identitet, men forble i praksis tette, inngiftede jødiske fellesskap. Da 1900-tallets rasebiologer senere skulle kartlegge befolkningen, avviste de religiøse merkelapper; de så utelukkende etter disse inngiftede, biologiske familiemønstrene. Spørsmålet om «rene semittiske gener» var vitenskapelig dødt, men ideologisk høyst levende.

Første verdenskrig: De britiske bankene og Den jødiske legionen (1914–1923)

• 1915–1916: Det britiske dobbeltspillet og Sykes-Picot. For å knuse Det osmanske riket lovet britene først araberne en uavhengig stat gjennom McMahon-Hussein-korrespondansen (1915). Samtidig inngikk de den hemmelige Sykes-Picot-avtalen (1916) med Frankrike, der de delte Midtøsten mellom seg langs en rett linje på kartet (Acre-til-Kirkuk). Palestina ble definert som en internasjonal sone.
  Løftet til araberne (1915): Gjennom den såkalte McMahon-Hussein-korrespondansen oppfordret den britiske høykommissæren i Egypt, Sir Henry McMahon, lederen av hashimitt-klanen og sjerifen av Mekka, Hussein bin Ali, til å starte det store arabiske opprøret mot osmanene. Til gjengjeld lovet Storbritannia å anerkjenne og støtte opprettelsen av en uavhengig, samlet arabisk stat som skulle omfatte store deler av det arabiske Midtøsten, inkludert Syria og Palestina.
  Den hemmelige hestehandelen med Frankrike (1916): Samtidig som arabiske styrker kjempet i ørkenen i troen på fremtidig uavhengighet, inngikk den britiske diplomaten Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot en hemmelig avtale. De tegnet den beryktede «Acre-til-Kirkuk-linjen» tvers over kartet og delte regionen inn i britiske og franske innflytelsessoner. Frankrike skulle kontrollere det nordlige området (Syria og Libanon), mens britene sikret seg det sørlige (Irak og Jordan). På grunn av Jerusalems enorme religiøse og strategiske status for flere stormakter, ble det avtalt at Palestina skulle settes under en internasjonal administrasjon.
  Løftet til sionistene (1917): Midt under disse parallelle diplomatiske sporene valgte den britiske regjeringen å utstede en offentlig støtteerklæring til den jødiske nasjonalbevegelsen. Dette skjedde 2. november 1917, da den britiske utenriksministeren Arthur Balfour publiserte Balfour-erklæringen, som lovet britiske anstrengelser for å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk» i nettopp Palestina.
  Da avtalene ble avslørt for offentligheten av bolsjevikene etter den russiske revolusjonen i 1917, ble det britiske sviket åpenbart. De tre motstridende løftene skapte en eksplosiv situasjon på bakken, der de nasjonale ambisjonene til den arabiske majoritetsbefolkningen ble fullstendig overstyrt av stormaktenes kyniske kolonipolitikk.
  
  Balfour-erklæringen var utformet som et privat brev fra utenriksminister Arthur Balfour, adressert direkte til Walter Rothschild (Lord Rothschild).
  Rothschild var ikke en folkevalgt politiker, men leder for den britiske grenen av det mektige internasjonale Rothschild-bankdynastiet. Det britiske imperiet valgte å alliere sitt Midtøsten-prosjekt med et privat finansdynasti som i flere tiår allerede hadde brukt sin enorme bankformue på å kjøpe opp store landområder fra osmanske godseiere i Palestina for å finansiere tidlige jødiske bosetninger (hovedsakelig gjennom baron Edmond de Rothschild).
  Alliansen mellom det britiske utenriksdepartementet og Rothschild-bankene var gjensidig nyttig. For britene handlet det om å mobilisere jødisk finansiell og politisk støtte i USA og Russland under krigen, samt å sikre et lojalt fotfeste nær den strategisk viktige Suezkanalen. For sionistbevegelsen ga brevet den nødvendige stormaktsgarantien for å kunne kanalisere internasjonale kapitalstrømmer inn i Palestina under britisk militær beskyttelse.
  Den jødiske legionen: Militær innvandring
• 1917: Den britiske utenriksministeren Arthur Balfour utstedte den berømte erklæringen som støttet et jødisk nasjonalstat. Dette var ikke et parlamentarisk vedtak, men et privat brev stilet direkte til Lord Walter Rothschild, overhodet for den britiske grenen av det internasjonale Rothschild-bankdynastiet. Alliansen var kynisk: Britene trengte finansiell støtte under krigen, og den internasjonale sionistbevegelsen (som i tiår hadde kjøpt opp osmansk jord via Rothschild-midler) trengte det britiske imperiets militære skjold.
• 1917–1920: Den jødiske legionen. Sionistlederne Ze’ev Jabotinsky og Joseph Trumpeldor overbeviste britene om å opprette en egen jødisk hæravdeling (Royal Fusiliers). Rundt 5 000 frivillige soldater (inkludert en ung David Ben-Gurion) kjempet i Jordandalen og presset osmanene ut. Da legionen ble oppløst i 1920, ble veteranene værende. Da britiske myndigheter feilet i å stanse de arabiske opptøyene i 1920 og 1921, brukte disse veteranene sin britiske militærutdannelse til å stifte undergrunnshæren Hagana (forløperen til dagens IDF).
• 1921–1923: Churchills grenser og vannet. Koloniminister Winston Churchill gjennomførte en radikal geografisk hestehandel under Kairo-konferansen i 1921. For å blidgjøre arabiske ledere skar han ut 78 % av Palestina-mandatet og opprettet Transjordan (Jordan) og Irak. Det jødiske nasjonalhjemmet ble innsnevret til området vest for Jordanelven. Grensen i nord ble bevisst trukket slik at kildene til Jordanelven og hele Galileasjøen havnet under britisk kontroll, mens Golanhøyden ble lagt til fransk-kontrollerte Syria.

3. Mellomkrigstiden: Haavara-avtalen og det eugeniske filteret (1920–1939)

• 1920-tallet: Rasehygiene som etablert vestlig vitenskap. Før Hitler kom til makten, var eugenikk og rasebiologi standard praksis i Vesten. I USA og Norge (Anatomisk institutt ved UiO) dro forskere ut med skyvelære for å måle skaller på minoriteter for å beskytte de «germanske» genene [Anatomisk institutt UiO rasebiologi historie]. Denne rasepsykosen preget også immigrasjonspolitikken: USA innførte strenge kvoter for å holde jødiske og østeuropeiske innvandrere ute.
• 1933: Boikotten og nazi-propagandaen. Da Hitler ble kansler, startet jødiske organisasjoner i USA en global handelsblokade mot Tyskland (omtalt som «Judea Declares War on Germany» i Daily Express) [Judea declares war on Germany 1933 anti nazi boycott]. Jøder internt i Tyskland var imidlertid imot blokaden; de var assimilerte patrioter og fryktet nazistiske represalier. Hitler brukte avisoverskriftene som bevis på en «global sammensvergelse» og iverksatte sin første offisielle boikott av jødiske forretninger 1. april 1933.
• 1933: Haavara-avtalen og dannelsen av Bank Leumi. For å løse emigrasjonskrisen inngikk The Jewish Agency og naziregimet den kontroversielle Haavara-avtalen. Det britiske mandatet krevde at innvandrere måtte eie minst 1000 pund i kontanter (Kategori A-visum) for å slippe inn. For å omgå nazi-regimets valutarestriksjoner, satte jøder pengene sine i tyske banker. Midlene ble låst i Tyskland for å kjøpe tyske eksportvarer (sement, maskiner), som ble skipet til Palestina og solgt der. Immigrantene fikk utbetalt verdien i kontanter ved ankomst via Anglo-Palestine Bank (i dag Bank Leumi, Israels største bank) og britiske Barclays. Denne ordningen reddet 60 000 liv, men overførte 139 millioner riksmark og skapte en mektig, europeisk orientert finanselite i det britiske mandatet.
• Det kyniske utvalget: Dette skapte et rystende, strukturell filter. Fordi vestlige land lukket dørene under Evian-konferansen i 1938, og Haavara-avtalen krevde enorm kapital, var det kun de mest velstående, høyt utdannede og intellektuelle jødene som kom seg ut. De fattige, syke og eldre ble etterlatt i Europa og systematisk utryddet i dødsleirene.
• Vilkårlig definisjonsmakt og markedet for hjerner: Raseideologien vek alltid plassen for kynisk nytteverdi. Nazi-ledelsen bestemte vilkårlig hvem som var jøde basert på militært behov; opptil 150 000 menn av jødisk avstamning (Mischlinge), inkludert feltmarskalk Erhard Milch, kjempet i Wehrmacht for å beskytte sine familier. I leirene fungerte «Schindlers liste» som et mikrokosmos på eugenisk seleksjon – kun de faglærte (Facharbeiter) med industriell verdi fikk leve. I leirene ble det brukt skyvelære på skaller for å registrere fanger og samle vitenskapelige data for ettertiden. Men også, hvorfor skyvelære i en utrydning? Jøder i eugenikk-tjeneste fortsatte i sine jobber under krigen. Etter krigen fortsatte stormaktenes jakt på de beste hjernene gjennom Operation Paperclip, der USA hvitvasket og importerte over 1 600 nazi-forskere (som Wernher von Braun) for å sikre seg et teknologisk forsprang i den kalde krigen.

Krig, grenseendringer og vannkrig (1947–1973)

• 1946: Terror mot britene. Jødiske undergrunnsgrupper som Irgun (ledet av Menachem Begin) startet en voldelig sabotasjekampanje for å presse britene ut. I juli 1946 sprengte Irgun det britiske hovedkvarteret på King David Hotel i Jerusalem, og 91 mennesker ble drept.
• 1947–1949: FNs delingsplan og Den grønne linjen. FN foreslo i 1947 å dele Palestina i en jødisk (56 %) og en arabisk stat (43 %), med Jerusalem under internasjonal kontroll. Jødene takket ja, araberne sa nei, og borgerkrigen brøt ut. Under borgerkrigen massakrerte Irgun og Lehi landsbyen Deir Yassin, noe som spredte panikk og drev hundretusener på flukt (Al-Nakba). Den 14. mai 1948 erklærte Israel selvstendighet og ble umiddelbart angrepet av fem arabiske naboland. Israel overlevde og vant krigen, i stor grad takket være tunge våpenleveranser fra Tsjekkoslovakia, godkjent av Sovjetunionen (Når andre var forhindret dukket plutselig Sovjet opp gjennom Tsjekkoslovakia). Våpenhvilelinjene fra 1949 (Den grønne linjen) ga Israel 78 % av arealet, mens Egypt okkuperte Gazastripen og Jordan annekterte Vestbredden. Jerusalem ble brutalt delt i to.
• 1964–1967: Vannkrigen og Seksdagerskrigen. På 1950-tallet bygde Israel National Water Carrier for å pumpe vann fra Galileasjøen til Negev-ørkenen. I 1964 iverksatte Den arabiske liga Headwater Diversion Plan for å avlede kildeelvene i Syria og Libanon, noe som ville kuttet 35 % av Israels vannforsyning. Israel erklærte dette som en krigserklæring og brukte militære offensiver til å bombe de syriske anleggsmaskinene i stykker. Da Seksdagerskrigen brøt ut i juni 1967, okkuperte Israel Gaza, Vestbredden, Sinai og den strategiske Golanhøyden. Ved å ta Golanhøyden sikret Israel seg permanent, fysisk kontroll over alle kildeelvene til Jordanelven, og løste vanntrusselen militært. USA overtok nå rollen som Israels definitive militære beskytter.

Fredsprosessene som ble drept av terror (1973–2005)

• 1975–1982: Libanon-komplikasjonen og Sabra og Shatila. Frankrike hadde opprinnelig tegnet Libanons grenser for å sikre de kristne maronittene politisk flertall. Dette kollapset under den libanesiske borgerkrigen, etter at over 100 000 palestinske flyktninger ankom i 1948, og PLO flyttet hele sin geriljahær til Beirut i 1970. I 1982 invaderte Israel Libanon i en hemmelig allianse med de kristne militsene (Falangistene) for å jage PLO. I september 1982 ga det israelske militæret de kristne militsene adgang til flyktningleirene Sabra og Shatila, der de kristne utførte en brutal massakre og drepte mellom 800 og 3500 sivile. Dette utløste historiens største demonstrasjon i Tel Aviv, der 400 000 israelere (10 % av befolkningen) protesterte mot sin egen regjering. Forsvarsminister Ariel Sharon ble funnet indirekte ansvarlig og tvunget til å gå av i vanære.
• 1982: Fødselen til Hizbollah og skiftet i terrortaktikk. Okkupasjonen av Sør-Libanon og Irans finansiering skapte Hizbollah. De forkastet PLOs sekulære metoder (som flykapringer) og oppfant det moderne selvmordsangrepet med lastebilsbomber (Beirut 1983, der 241 amerikanske soldater ble drept). De flyttet også aksjonene globalt gjennom skyggeterror, som AMIA-massakren i Argentina i 1994 (85 drepte), der de utnyttet det historiske arabiske/libanesiske utvandringsnettverket i Sør-Amerika. De utviklet en doktrine basert på massiv underjordisk tunnel- og rakettkrigføring for å lamme Israel fra avstand.
• 1993–1995: Oslo-avtalen, oppstykkingen og undergravingen via terror. I 1993 signerte Yitzhak Rabin og Yasser Arafat Oslo-avtalen. For å beskytte israelsk sikkerhet under en gradvis tilbaketrekning, delte Oslo II-avtalen (1995) Vestbredden inn i tre soner: Område A (palestinsk kontroll, 18 %), Område B (delt kontroll, 22 %), og Område C (full israelsk kontroll, 60 %). Område C omfattet alt sammenhengende land og bosetningene, noe som forvandlet de palestinske områdene til et fragmentert arkipel av over 160 isolerte «øyer».Ekstremistenes dødsspiral: Hver gang de moderate lederne nærmet seg et kompromiss, slo ekstremister på begge sider til med terror for å avspore prosessen, ettersom de delte det samme målet: Å hindre en deling av landet.
• Februar 1994 (Jødisk terror): Den høyreekstreme jødiske bosetteren Baruch Goldstein massakrerte 29 bedende muslimer i Hebron for å fremprovosere en voldsbølge som kunne stanse Oslo-avtalen.
• 1994–1995 (Islamistisk terror): Som direkte hevn for Hebron, startet Hamas en storstilt terrorkampanje med koordinerte selvmordsbomber mot sivile rutebusser i Tel Aviv og Jerusalem, noe som fikk den israelske offentligheten til å miste troen på fred.
• November 1995 (Jødisk terror): Den jødiske høyreradikale studenten Yigal Amir snikmyrdet statsminister Yitzhak Rabin i ryggen under et fredsmøte i Tel Aviv. Med Rabins død mistet fredsprosessen sin israelske motor, og maktbalansen skiftet permanent over til den israelske høyresiden.

Den splittede samtiden (2000–2026)

• 2000–2005: Camp David-kollaps og Andre intifada. Forhandlingene på Camp David i år 2000 kollapset på Jerusalems status og flyktningenes rett til å vende tilbake. Ariel Sharons påfølgende provoserende besøk på Tempelhøyden (Al-Aqsa) utløste Den andre intifadaen. Hamas iverksatte en massiv bølge av selvmordsattentater, og Israel svarte med å bygge den omfattende separasjonsmurensom skar seg dypt inn på Vestbredden for å annektere bosetningene i Område C.
• 2005–2007: Det splittede Palestina og blokaden av Gaza. I 2005 evakuerte Israel sine bosettere og soldater fra Gaza. I 2006 vant Hamas det palestinske valget, noe som utløste en kort, blodig palestinsk borgerkrig. Hamas tok full kontroll over Gaza, mens Fatah beholdt kontrollen på Vestbredden. Israel og Egypt svarte med å innføre en total land-, sjø- og luftblokade av Gaza, og forvandlet stripen til et isolert territorium for 2 millioner mennesker. Hamas kopierte Hizbollahs doktrine og bygde ut et massivt tunnelnettverk og rakettarsenal.
• 2023–2026: Den totale krigen. Den 7. oktober 2023 brøt Hamas gjennom sikkerhetsmuren og utførte historiens største terrorangrep i Israel, der 1 139 mennesker ble massakrert og 250 tatt som gisler. Israel svarte med en ødeleggende bombekampanje og fullskala bakkeinvasjon av Gaza, som la infrastrukturen i ruiner og kostet titusenvis av palestinske sivile livet. Konflikten har siden eskalert til en regional krig via Irans «motstandsakse», med direkte militære konfrontasjoner mellom Israel, Hizbollah i Libanon, Houthiene i Jemen og det iranske regimet.

---

Staten Israel og grensene i Midtøsten ble ikke formet av tilfeldigheter, men som et geopolitisk og finansielt prosjekt der det britiske imperiet allierte seg med internasjonale bankdynastier (Rothschild) og iverksatte militær rekruttering (Den jødiske legionen).

Gjennom 1930-tallets Haavara-avtale og vestlige immigrasjonsbarrierer ble den jødiske befolkningen som overlevde og bygde staten, filtrert gjennom et nådeløst sosioøkonomisk og biologisk utvalg. Til slutt har de resulterende grensene blitt fastlåst i en tragisk sirkel av vold. Hver eneste gang moderate ledere har forsøkt å redefinere disse linjene gjennom fredelige kompromisser, har voldelige ekstremister fra begge sider – gjennom massakrer, selvsmordsbomber og politiske snikmord – utført strategiske terrorhandlinger for å utradere det politiske sentrum og tvinge partene tilbake i permanent krig. For uansett hvordan vi snur og vender på det så resulterte det iallfall i et utfall som var veldig likt det mange ville ha kalt en foredling av en menneskerase. Der de mest velstående, begavede og kanskje vakreste jødene, de som passet inn i skyvelæret, bidro til at Israel fikk en velstående overklasse og godt fylle banker. Det er ikke engang en konspirasjonsteori, det er det som skjedde og tilfeldigvis var den politikken som hele Vesten var besatt av. Der også tyske jøder var med og kunne sende egne brødre og søstre til rens. Det var massepsykose blant «de heldig utvalgte». Dette var i deres hode nødvendig for å redde menneskeheten. De var totalt blåst og hva har endret seg? Er det ikke også i dag en besettelse blant eliten i verden med eugenikk? Genredigering, sterilisering, abort, deportasjoner og frarøving av barn fra hjemmene deres?

«Jeg bestemmer hvem som er jøde!»

Dette utsagnet stammer opprinnelig fra Karl Lueger, den antisemittiske ordføreren i Wien rundt år 1900. Lueger var en stor inspirasjonskilde for den unge Hitler. Da Lueger ble konfrontert med at han hadde jødiske venner og ansatte, svarte han arrogant: «Wer ein Jude ist, bestimme ich» («Hvem som er jøde, bestemmer jeg»).

Under nazismen ble dette videreført i praksis gjennom et system med unntak og dispensasjoner(Freistellung):

• Hermann Göring overtok i praksis denne holdningen da han beskyttet sin nære medarbeider, Luftwaffes feltmarskalk Erhard Milch (som hadde en jødisk far).
• Rasepolitikken ikke var altså ikke 100 % konsekvent. Gjennom krigen fantes det tusenvis av såkalte Mischlinge (personer med delvis jødisk opphav) som tjenestegjorde i det tyske militæret. Hitler personlig undertegnet papirer som «erklærte» visse offiserer og nøkkelpersoner som værende av «tysk blod» for at de kunne fortsette sitt arbeid. 150 000 jødisk-tyske soldater tjenestegjorde i hæren.
• Da krigen krevde mer ressurser, oppstod det en reell konflikt mellom nazipartiets rasemessige ideologer og militærledelsen som trengte dyktige offiserer. Dette førte til en ordning der Hitler personlig gjennomgikk søknader og utstedte såkalte tyske blodserklæringer (Deutschblütigkeitserklärung). Gjennom denne juridiske dispensasjonen erklærte diktatoren at en person med jødisk opphav offisielt skulle betraktes som værende av «tysk blod»

Jødiske genetikere, leger og psykiatere fortsatte å forske på eugenikk

• Flukt og eksil: De jødiske forskerne som hadde vært aktive i Tyskland før 1933 (som de kjente genetikerne Richard Goldschmidt og Franz Kallmann), flyktet fra landet da nazistene kom til makten.
• Etter krigen: De fortsatte sin forskning i land som USA, Storbritannia og etter hvert Israel. Etter krigen ble eugenikken i disse landene gradvis rensket for rasetenkning og omformet til det vi i dag kjenner som moderne humanmedisinsk genetikk og familieplanlegging. I selve Tyskland ble jødiske akademikere fullstendig utestengt fra institusjonene fra 1933 av. De som fortsatte var voktet av Nazi.

Amerikanske Giganter og Hitlers Finansiering

Det er vel ganske kjent at kjente selskaper i dag bidro til at Hitlers Tyskland vokste seg stor nok til å kunne gjennomføre en opprustning? Men disse bakmennene var også veldig opptatte av eugenikk.

Direkte økonomisk støtte før 1933 (Valgkamper og partikasse)

Få amerikanske selskaper ga direkte pengegaver for å finansiere Hitlers vei til makten før 1933. Den finansielle støtten til NSDAPs partikasse i denne perioden kom primært fra tyske industrialister (som Krupp og direktører i I.G. Farben).

Det finnes imidlertid ett markant og dokumentert unntak på individnivå:

• Henry Ford: Bilprodusenten Henry Ford var en kjent antisemitt. På 1920-tallet finansierte og distribuerte han antisemittisk litteratur, noe Hitler uttrykte beundring for i Mein Kampf. Det er dokumentert at Ford ga økonomiske bidrag til Hitlers bevegelse på 1920-tallet, og i 1938 ble han tildelt den høyeste tyske ordenen for utlendinger.

Industrielt samarbeid og datterselskaper (1933–1941)

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 valgte mange av USAs største selskaper å opprettholde, utvide eller beskytte sine store investeringer i Tyskland. Da Tyskland startet sin enorme militære opprustning, ble de tyske datterselskapene til disse amerikanske gigantene en integrert del av den tyske krigsøkonomien: 

• General Motors (GM) og Opel: GM eide den tyske bilprodusenten Opel. Opel ble en av de viktigste produsentene av lastebiler (Opel Blitz) og motorer for Wehrmachts krigsmaskin.
• Ford Germany (Ford-Werke): Fords tyske datterselskap produserte militære kjøretøyer for det tyske regimet. Både Ford og GM har i ettertid erkjent at deres tyske fabrikker tok i bruk krigsfanger og tvangsarbeidere fra konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig, etter at den tyske staten overtok mer direkte kontroll over driften.
• Standard Oil: Det amerikanske oljeselskapet inngikk kartellavtaler og teknologiske samarbeid med det tyske kjemigiganten I.G. Farben. Dette samarbeidet bidro blant annet til utviklingen av syntetisk gummi og drivstoff, som var avgjørende for at Tyskland kunne føre krig uten tilgang på naturlige oljekilder.
• IBM (gjennom datterselskapet Dehomag): IBM leverte hullkortmaskiner og tabuleringsteknologi til Nazi-Tyskland. Denne teknologien ble aktivt brukt av det tyske regimet til å gjennomføre folketellinger, identifisere jødiske borgere, organisere togtransportene og holde oversikt over fangene i konsentrasjonsleirene.
• Coca Cola: Drikken var svært populær i Tyskland.

Da nazi-regimet innførte strenge restriksjoner som gjorde det ulovlig å ta kapital ut av Tyskland, valgte de amerikanske morselskapene å reinvestere overskuddet direkte i den tyske industrien i stedet for å trekke seg ut. Da USA formelt gikk inn i andre verdenskrig i desember 1941, ble de amerikanske eierandelene i Tyskland offisielt beslaglagt og nasjonalisert av de nazistiske myndighetene, men selskapene ble levert tilbake til sine amerikanske eiere etter krigens slutt.

Coca-Cola var en av de største merkevarene i Tyskland på 1930-tallet, og selskapet fortsatte sin virksomhet der gjennom hele andre verdenskrig.

Historien om Coca-Colas tilstedeværelse i Nazi-Tyskland er et skoleeksempel på hvordan et multinasjonalt selskap tilpasset seg et totalitært regime for å beskytte sine økonomiske interesser.

Historien deles inn i tre faser basert på dokumenterte fakta:

1. Før krigen (1933–1939): Aggressiv markedsføring og tilpasning

Under ledelse av den tyske forretningsmannen Max Keith, som ledet det tyske datterselskapet Coca-Cola GmbH, ble drikken enormt populær i Tyskland på 1930-tallet.

• Sponsing av regimet: Coca-Cola la seg tett opp til nazi-regimet i sin markedsføring. Selskapet var en av hovedsponsorene under de beryktede De olympiske leker i Berlin i 1936, og de rykket inn store reklamer i nazistiske partiaviser.
• Ideologisk kamuflasje: Lokale tyske konkurrenter (som Afri-Cola) prøvde å utmanøvrere Coca-Cola ved å hevde at det var et «jødisk-amerikansk» selskap. Max Keith parerte dette ved å tone ned de amerikanske båndene og i stedet fremstille Coca-Cola GmbH som et hel-tysk, arisk selskap som støttet opp om Hitlers visjoner for arbeiderklassen.

2. Under krigen (1939–1945): Fødselen til Fanta

Da andre verdenskrig brøt ut, og spesielt etter at USA gikk inn i krigen i desember 1941, innførte USA en streng handelsboikott mot Tyskland.

• Råvaremangel: Dette betydde at det tyske datterselskapet ikke lenger fikk levert den hemmelige «7X-sirupen» (smaksessensen) fra hovedkvarteret i Atlanta. Uten sirupen var det umulig å produsere vanlig Coca-Cola.
• Oppfinnelsen av Fanta (1940): For å redde fabrikkene og unngå konkurs, ga Max Keith sine kjemikere i oppdrag å utvikle en ny brus basert utelukkende på råvarer de hadde tilgjengelig i krigsøkonomien. Resultatet ble Fanta (av det tyske ordet Fantasie).
• «Restene av restene»: Den opprinnelige krigs-Fantaen var en brunlig, uklar væske som smakte helt annerledes enn dagens appelsinbrus. Den ble laget av biprodukter fra matindustrien: myse (et restprodukt fra osteproduksjon) og eple-pressesterk (rester fra sider-produksjon). Fordi sukker var strengt rasjonert, brukte tyske husmødre ofte Fanta som søtningsmiddel i supper og bakverk.

3. Etter krigen: Hovedkvarteret overtar

Gjennom hele krigen opererte Coca-Cola GmbH i praksis uavhengig av USA, ettersom kommunikasjonen var brutt. Max Keith nektet imidlertid å la nazi-staten nasjonalisere selskapet, og han holdt liv i alle fabrikkene ved hjelp av Fanta-salget.

Da Tyskland kapitulerte i 1945, reiste representanter fra det amerikanske hovedkvarteret til Tyskland. De oppdaget at Max Keith hadde passet på imperiet: Han overleverte alle fabrikkene, maskinene og alt overskuddet fra krigsårene (inkludert oppskriften og rettighetene til Fanta) tilbake til morselskapet i Atlanta. Coca-Cola valgte senere å beholde merkevaren Fanta, men reintroduserte den på 1950-tallet med den appelsinsmaken vi kjenner i dag

Eugenikk og Finans

For Henry Ford og andre ledende amerikanske nativister (innvandringsmotstandere) ga eugenikken et skinn av vitenskapelig legitimitet til deres eksisterende rasisme og antisemittisme.

• «Raseselvmord» og frykten for forfall: Det dominerende synet i disse kretsene var at den «nordiske/hvite rasen» var i ferd med å bli genetisk utvannet og degenerert på grunn av ukontrollert innvandring av jøder, katolikker og mennesker fra Sør- og Øst-Europa.
• Sosialdarwinistisk samfunnssyn: Ford var besatt av effektivitet, orden og renhet, både på fabrikkene og i samfunnet. Eugenikken tilbød en biologisk forklaring på sosiale problemer: Fattigdom, kriminalitet, alkoholisme og opprørskhet ble ikke sett på som resultater av dårlige levekår, men som arvelige defekter («feeblemindedness»).
• Det antisemittiske tilskuddet: I Fords avis The Dearborn Independent ble jøder eksplisitt beskyldt for å spre «kulturell og moralsk forråtnelse» som svekket den amerikanske rasehigenen. Eugenikere og antisemitter fant sammen i en felles kamp for å stenge USAs grenser, noe de lyktes med gjennom den strengt diskriminerende Johnson-Reed Act i 1924.

Korporativ finansiering

Eugenikkbevegelsen i USA ble i ekstremt stor grad båret frem av amerikanske finans- og industriinstitusjoner. De store familie- og bedriftsstiftelsene ga massive summer til forskning på «rasehygiene» lenge før nazistene industrialiserte ideene:

• Carnegie Institution og Rockefeller (IG Farben) Foundation: Disse stiftelsene finansierte det beryktede Eugenics Record Office i Cold Spring Harbor, New York. Her samlet forskere genetiske data for å bevise at visse folkegrupper var «uegnede» til å formere seg. Rockefeller Foundation finansierte også direkte tysk rasehygienisk forskning i Berlin på 1930-tallet, inkludert forskningsmiljøer som senere samarbeidet med Josef Mengele.
• Lovfestet tvangssterilisering: Over 30 amerikanske stater innførte lover om tvangssterilisering av fattige, psykisk syke, funksjonshemmede og minoritetskvinner. Den amerikanske høyesteretten opprettholdt disse lovene i 1927 med det berømte sitatet fra dommer Oliver Wendell Holmes: «Tre generasjoner med imbesile er nok». 

Den ideologiske broen til Nazi-Tyskland

Dette eugeniske tankesettet i USA fungerte som den direkte blåkopien for Nazi-Tysklands rasepolitikk. 

• Hitlers beundring: I Mein Kampf roste Adolf Hitler USA spesifikt for å være det eneste landet som hadde innsett viktigheten av rasebasert innvandringskontroll.
• Amerikansk stolthet over nazi-lovene: Da Nazi-Tyskland innførte sine lover om tvangssterilisering i 1933, skrøt ledende amerikanske eugenikere (som Harry Laughlin) av at tyskerne i realiteten bare iverksatte de amerikanske planene i en større, mer effektiv skala. Laughlin ble i 1936 tildelt et æresdoktorat ved det nazi-kontrollerte Universitetet i Heidelberg for sitt bidrag til «vitenskapen om raserensing». Det dreier jo seg om foredling av raser, ikke folkemord. Ta bort fattige og mindre begavede (i deres øyne) – for økonomien og menneskehetens del, selvfølgelig.

Vendepunktet

Det var først etter andre verdenskrig, da hele omfanget av Nazi-Tysklands dødsleirer og folkemord ble avdekket, at eugenikken gikk fra å være en ansett «vitenskapelig psykose» blant eliten til å bli fullstendig diskreditert i den vestlige offentligheten. Flere av de amerikanske stiftelsene (inkludert Ford Foundation, som ble opprettet for å forvalte Fords formue) valgte i tiårene etter krigen å redefinere disse programmene og kanalisere midler inn i medisinsk genetikk og global befolkningsplanlegging. I Norge dukket navnet Barnevern og erstattet de beryktede Vergerådene, etter at eugenikk og sterilisering ble knyttet på en dårlig måte opp mot Nazi og Mengele.

De amerikanske tvangssteriliseringslovene spilte en helt sentral og direkte rolle i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Da nazistiske leger, dommere og embetsmenn ble stilt for retten under Nürnbergprosessene (særlig i den beryktede Legeprosessen i 1946–1947), forsvarte de seg med at deres egne handlinger var basert på amerikanske juridiske forbilder.

Dokumenter fra rettssaken viser nøyaktig hvordan de argumenterte:

Karl Brandts forsvar og henvisningen til Buck v. Bell

Karl Brandt var Hitlers personlige lege og øverste ansvarlige for det tyske eutanasi- og steriliseringsprogrammet. Under rettssaken la forsvareren hans frem omfattende dokumentasjon fra den amerikanske eugenikk-bevegelsen for å vise at Tyskland ikke hadde gjort noe unikt. 

• Høyesterettsdommen som forsvar: Forsvaret siterte direkte fra den amerikanske høyesterettsdommen Buck v. Bell fra 1927. I denne saken hadde USAs høyesterett slått fast at staten Virginia hadde rett til å tvangssterilisere en ung kvinne, Carrie Buck, fordi hun ble påstått å være «åndssvak».
• Det berømte argumentet: Forsvarerne til nazi-legene brukte rettsunderlaget og sitatet til den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes Jr.: «Tre generasjoner med imbesile er nok». Argumentet til de tyske legene var enkelt: «Hvordan kan USA straffe oss for handlinger som deres egen Høyesterett har erklært som lovlige og konstitusjonelle?»

Utstillingen av «rasebeskyttelseslover i andre land»

De tiltalte nazi-legene og juristene gikk så langt som til å legge frem kopier av de amerikanske delstatslovene som offisielle forsvarsdokumenter i en utstilling de kalte «Race Protection Laws of Other Countries».

• De påpekte at over 30 amerikanske delstater hadde operative lover for tvangssterilisering, og at Indiana hadde innført dette så tidlig som i 1907 – lenge før NSDAP i det hele tatt eksisterte. 
• Tyskerne argumenterte med at deres egen lov av 14. juli 1933 (Lov om forebygging av arvelig sykt avkom) i stor grad var modellert etter lovforslagene til den amerikanske eugenikeren Harry Laughlin, som i 1922 hadde laget en mal for en «mønsterlov» for sterilisering i USA.

Retten avviste argumentet

Selv om henvisningen til de amerikanske lovene var et juridisk faktum, avviste det amerikanske militærtribunalet i Nürnberg dette som gyldig forsvar for nazi-legene.

Retten trakk en skarp linje mellom de to systemene basert på omfang, tvangsmidler og formål:

• Mens de amerikanske steriliseringsprogrammene (som totalt rammet rundt 60 000–70 000 mennesker i løpet av hele 1900-tallet) var rettet mot enkeltindivider i institusjoner ut fra datidens feilaktige medisinske teorier, hadde det tyske naziregimet industrialisert prosessen. 
• Nazi-Tyskland tvangssteriliserte mellom 350 000 og 400 000 mennesker i løpet av få år. Retten slo fast at det tyske programmet ikke handlet om ordinær medisin eller genetikk, men var et rasistisk, statlig verktøy og et bevisst skritt på veien mot det totale folkemordet (Holocaust). 

Karl Brandt og flere andre ledende leger ble funnet skyldige i forbrytelser mot menneskeheten og henrettet i 1948. Men saken etterlot en permanent ripe i den amerikanske rettshistorien, ettersom Buck v. Bell-dommen formelt sett aldri ble omstøtt av USAs høyesterett, og tvangssterilisering fortsatte i enkelte amerikanske delstater helt inn på 1970-tallet. (også i Norge, lenge etter Vergeråd ble til Barnevern). Men et stort antall vitenskapsmenn og forskere dro ut og ble delt inn i Operation Paperclip, som nevnt tidligere. Den sovjetiske (russiske) motparten til Operation Paperclip ble kalt Operation Osoaviakhim.

I russiske arkiver blir kampanjen ofte beskrevet mer nøytralt som «Utenlandske spesialister i Sovjetunionen»(Иностранные специалисты в СССР), men det vestlige kodenavnet som ble hengende ved aksjonen var Osoaviakhim (oppkalt etter den daværende sovjetiske sivile forsvars- og paramilitære organisasjonen med samme navn).

Aksjonen skilte seg fra den amerikanske på flere vesentlige punkter:

Kollektiv tvang framfor kontrakter: Mens Operation Paperclip i stor grad baserte seg på at utvalgte forskere (som rakettforskeren Wernher von Braun) inngikk kontrakter og etter hvert fikk amerikansk statsborgerskap, var den sovjetiske operasjonen en ren tvangsevakuering. Tyskerne ble holdt i lukkede institutter for å kopiere og videreutvikle tysk rakett-, luftfarts- og atomteknologi. Da sovjetiske ingeniører hadde absorbert all kunnskapen deres tidlig på 1950-tallet, ble tyskerne gradvis sendt tilbake til Tyskland

Omfanget var mye større: Mens amerikanerne hentet rundt 1600 nøkkelpersoner over en lengre periode, gjennomførte Sovjetunionen en massiv, koordinert lynaksjon. 

Gjennomføringen: Om natten den 22. oktober 1946 rykket sovjetiske militærenheter og NKVD (forløperen til KGB) inn i den sovjetisk-okkuperte delen av Tyskland. Med våpenmakt tvangsrekrutterte de over 2200 tyske forskere, ingeniører og teknikere.

Familiene ble med: De tyske spesialistene ble plassert på 92 godstog og fraktet til lukkede forskningsbyer i Sovjetunionen. Til sammen ble over 6000 mennesker (inkludert forskernes ektefeller og barn) flyttet i løpet av noen få timer.

Jødiske intellektuelle og eugenikk i Tyskland og denne psykosen, som alle led av:

• Vitenskapelig optimisme: Jødiske intellektuelle var sterkt representert innenfor tysk medisin og akademia. De delte datidens tro på at vitenskapen kunne kurere samfunnets svakheter.
• Ikke-rasistisk eugenikk: For de fleste jødiske eugenikere handlet faget om medisinsk genetikk og sosialhygiene – for eksempel å bekjempe arvelige sykdommer, tuberkulose og alkoholisme, eller å fremme prevensjon og seksualopplysning. De definerte ikke «rase» ut fra religion eller etnisitet, men så på hele den tyske befolkningen som én biologisk enhet som burde styrkes.

• Rockefeller: Det som står igjen som en stor historisk skamplett for Rockefeller-stiftelsen, er at de fortsatte å finansiere flere av disse tyske instituttene i noen år etter 1933, til tross for at de jødiske forskerne var sparket og nazi-ideologien hadde overtatt. De så på instituttene som «rene vitenskapelige institusjoner» og innså altfor sent at pengene deres i praksis finansierte forskningen som la det biologiske grunnlaget for Holocaust og Josef Mengeles eksperimenter. 

Tyskland-forbindelsen – Både Jon Alfred Mjøen og det akademiske miljøet ved Universitetet i Oslo (UiO) var utdannet eller dypt preget av tyske universiteter og den tyske tradisjonen for arvebiologi (Rassenhygiene).

Rockefeller Foundation den desidert største økonomiske motoren bak institusjonaliseringen av rasehygiene og rasebiologi i Norge.

Finansieringen av rasebiologiske nøkkelmiljøer ved UiO

Rockefeller Foundation ga ikke penger merket «politisk rasehygiene», men stiftelsen ga massive summer til de fysisk-antropologiske og arvebiologiske forskningsmiljøene ved UiO:

• Anatomisk institutt (Schreiner-kretsen): Medisinprofessor Kristian Schreiner og hans kone Alette Schreiner ledet den fysiske antropologien ved UiO. Dette miljøet var besatt av å kartlegge den norske befolkningens raseegenskaper. Rockefeller Foundation finansierte store deler av deres forskning, inkludert de omfattende skallemålingene og rasestudiene av den samiske befolkningen i Nord-Norge på 1920- og 30-tallet.
• Arvebiologisk institutt (Stiftet 1936): UiOs genetikkmiljø, med professor Kristine Bonnevie i spissen, mottok betydelig internasjonal støtte. Dette arbeidet kulminerte i opprettelsen av Universitetets arvebiologiske institutt i 1936. Instituttets formål var å drive «ren» arvelighetsforskning på den norske befolkningen, noe som la det vitenskapelige grunnlaget for statens eugeniske politikk.

Det store fellesprosjektet: Statens institutt for folkehelse (1929)

Det mest konkrete og varige resultatet av samarbeidet mellom UiO-miljøet, norske helsemyndigheter og Rockefeller Foundation var etableringen av Statens institutt for folkehelse (SIFF, i dag FHI) i 1929.

• Amerikansk helfinansiering: Rockefeller Foundation betalte over 1 million kroner (en astronomisk sum i 1920-årene) for å reise og utstyre hele instituttet.
• Ideologisk kobling: Direktørene og legene som bemannet instituttet var utdannet ved UiO og tildels i Tyskland. For disse legene var folkehelse, hygiene og rasehygiene (eugenikk) tre sider av samme sak. Målet med folkehelsearbeidet var ikke bare å bekjempe bakterier, men å hindre «biologisk degenerasjon» av det norske folkematerialet.

Resultatet: Steriliseringsloven av 1934

Det tette samarbeidet mellom Rockefeller-finansierte UiO-forskere og staten bar frukter i 1934, da Norge vedtok sin første lov om tvangssterilisering.

• Loven ble utformet av en komité der UiOs fremste medisinske eksperter (som psykiatriprofessor Ragnar Vogt, som opprinnelig sto Mjøen nær) la premissene.
• Både Mjøens krets og UiO-miljøet feiret denne loven som en enorm seier for rasehygienen i Norge. Den gjorde det lovlig å sterilisere personer som ble vurdert som «arvemessig defekte», herunder det som den gang ble kalt åndssvake og omstreifere.

Tyskland-forbindelsen som ble visket ut

Tyskland-forbindelsen ble problematisk i ettertid. Før 1933 var Berlin, München og Leipzig episentrene for verdens medisinske elite, og norske forskere reiste dit som en selvfølge. Både Mjøen, Vogt og Schreiner-miljøet hentet sine faglige impulser og rasehygieniske tankesett direkte derfra. 

Da de tyske eugenikkinstituttene (som Kaiser Wilhelm-instituttet, som også ble finansiert av Rockefeller) ble en integrert del av nazismens utryddelsesmaskin under krigen, ble det maktpåliggende for det norske akademiske miljøet etter 1945 å skille snørr og barter:

• Man tonet systematisk ned rasebegrepene og de tette båndene man hadde hatt til Tyskland på 20- og 30-tallet.
• Fagfeltet ble omdøpt fra «rasehygiene» til «human genetikk» og «samfunnsmedisin», selv om mange av de samme UiO-professorene og de samme Rockefeller-finansierte institusjonene fortsatte sitt arbeid som før.

Dette viser hvor dypt denne «vitenskapelige psykosen» går gjennom hele historien. Den krysset både religiøse, nasjonale og politiske grenser, før historien viste nøyaktig hvor livsfarlig tankesettet var/er.

Den amerikanske stiftelsen Rockefeller Foundation har hatt en enorm og avgjørende betydning for det moderne norske helsevesenet, og da spesielt for oppbyggingen av norsk smittevern og landets tidlige vaksineindustri.

Kort sagt: Uten Rockefeller-stiftelsens kapital og strategiske visjon på 1920-tallet ville Norge ikke fått det vi i dag kjenner som Folkehelseinstituttet (FHI).

Etableringen av Folkehelseinstituttet (FHI)

I 1926 ga Rockefeller Foundation en donasjon på én million norske kroner til den norske stat. I datidens pengeverdi var dette en astronomisk sum.

• Det norske fagmiljøet ønsket å bygge et sentralt laboratorium for folkehelse, men Stortinget hadde ikke penger.
• Gaven fra Rockefeller muliggjorde byggingen av det flunkende nye og moderne laboratoriebygget i Oslo, og i 1929 åpnet Statens institutt for folkehelse (SIFF, i dag FHI). 

Kickstarten på norsk vaksineproduksjon og vaksineindustri

Donasjonen og opprettelsen av instituttet la det direkte fundamentet for en statlig styrt, nasjonal vaksineindustri:

• Produksjon av sera og vaksiner: Da laboratoriet åpnet i 1929, ble det rigget med egne staller for hester og sauer som fungerte som produksjonsenheter for livreddende terapeutisk sera og vaksiner. 
• Egen vaksineavdeling: Instituttet ble fra start delt inn i fem kjerneavdelinger, hvorav to var direkte øremerket vaksiner: én avdeling for vaksiner og terapeutisk sera, og én ren avdeling for vaksineproduksjon.
• Dette sikret at Norge ble selvforsynt med vaksiner (blant annet mot difteri og senere kopper) i store deler av det 20. århundre.

Profesjonalisering og «Public Health»-stipender

Rockefeller bragte med seg den moderne amerikanske filosofien om Public Health (befolkningsrettet folkehelsearbeid). De ga store utdanningsstipender (fellowships) til sentrale norske leger og forskere. Disse legene reiste til USA, lærte moderne epidemiologi, laboratoriearbeid og vaksinemetodikk, og tok denne kunnskapen med seg hjem for å profesjonalisere det norske helsevesenet.

Hitler

Det snakkes også om at Hitlers advokat påstod at han i all hemmelighet fikk i oppgave av Hitler å sjekke om Adolf Hitler hadde jødisk bakgrunn. Det spiller kanskje liten rolle uansett, siden det hadde liten betydning i praksis for så mange. De bestemte jo selv hvem som var jøde og ikke. Hans Frank fant iallfall at Adolf hadde en kvart jøde i seg, og det er blitt avkreftet av dem som mener at det har veldig stor betydning. Til slutt kan vi ta med at Hitler var et vanlig jødisk navn, og at det kom utsagn fra disse selv om at en som het Hitler umulig kunne være annet enn jøde. Som sagt kanskje ikke så viktig. Formålet med artikkelen er å få frem fakta og se på de med forskjellige briller. Ikke dra ting inn i konspirasjonsteorier-land.

Jøder i New York med etternavnet Hitler

Det er et historisk faktum at det fantes flere jødiske familier i New York – særlig i bydelen Brooklyn – som het Hitler. Avisarkiver fra 1930-tallet, blant annet en kjent artikkel fra juni 1933 i den jødiske avisen The Forward, dokumenterer dette grundig.

I artikkelen intervjues Rose Hitler, en jødisk husmor som bodde i det strengt ortodokse nabolaget Brownsville i Brooklyn. Hun fortalte at det på det tidspunktet fantes over 30 jødiske familier i New York med etternavnet Hitler. Hennes svigerfar skal til og med ha sagt at han «aldri hadde hørt om en Hitler som ikke var jøde».

• Navnets opprinnelse: Navnet Hitler (og varianter som Hiedler, Hüttler eller Hidler) er et gammelt tysk/østerriksk etternavn som betyr «en som bor i en hytte» (Hütte).
• Navnebytte i Sentral-Europa: Da de østerrikske og tyske keiserrikene på slutten av 1700-tallet påla jøder å ta faste, tyske etternavn, valgte eller fikk mange jødiske familier vanlige, lokale tyske navn basert på geografi eller yrker. Noen familier tok navnet Hiedler eller Hitler.
• Emigrasjon: Da disse jødiske familiene senere emigrerte til USA for å unnslippe fattigdom og forfølgelse, tok de med seg navnet sitt.
• Tragedien etter 1933: Da diktatoren Adolf Hitler tok makten i Tyskland i 1933, ble det plutselig dypt traumatisk for disse jødiske familiene i New York å bære dette navnet. Jødiske barn med etternavnet Hitler ble mobbet på skolen og kalt «nazister» av andre barn som ikke forstod sammenhengen. De aller fleste av de jødiske Hitler-familiene i USA endret derfor etternavnet sitt i løpet av 1930- og 40-tallet for å distansere seg fra monsteret i Europa. 

---

2. Var Adolf Hitler «blanding» (delvis jødisk)?

• Hitlers far, Alois Hitler, ble født utenfor ekteskap av en fattig bondekvinne ved navn Maria Schicklgruber. Kirkeboken sto tom under navnet til faren.
• Da Alois var 40 år gammel, ble stefaren hans (Johann Georg Hiedler) offisielt registrert som faren, og Alois endret da etternavnet sitt fra Schicklgruber til Hitler.

«Frankenberger-tesen»

Etter andre verdenskrig skrev Hitlers personlige advokat, Hans Frank, i sine memoarer før han ble henrettet i Nürnberg, at han hadde undersøkt Hitlers stamtre på oppdrag fra diktatoren i 1930-årene. Frank hevdet at Hitlers farmor hadde jobbet som hushjelp for en rik jødisk familie ved navn Frankenberger i byen Graz, og at sønnen i huset hadde gjort henne gravid. Så er det også en annen teori:

Kilde A: Inside the Gestapo (1940) av «Hansjurgen Koehler»

Dette er den aller første skriftlige kilden som nevner Rothschild-sporet. Boken ble utgitt i London under krigen.

• Hva teksten hevder: Forfatteren hevdet at den østerrikske kansleren Engelbert Dollfuss hadde opprettet en hemmelig mappe om Hitlers familie på 1930-tallet. Ifølge boken sto det i denne mappen at Hitlers farmor ble gravid mens hun bodde i huset til Baron Rothschild i Wien.

Kilde B: Hans Franks memoarer (skrevet 1945–1946, utgitt 1953)

Dette er den første skriftlige kilden som nevner Frankenberger-sporet.

• Hva teksten hevder: Frank skrev i fengselet i Nürnberg at han i 1930 hadde undersøkt Hitlers bakgrunn på oppdrag fra Hitler selv. Frank hevdet at han fant brev som viste at farmoren fikk penger fra en jødisk mann ved navn Frankenberger i Graz, etter at hun hadde jobbet der som kokk.

Det er jo egentlig ikke to motstridende teorier.

Hans Frank sa ikke hvem bestefaren var. I sine memoarer skrev han kun at Hitlers farmor ble gravid mens hun jobbet som kokk hos den jødiske familien Frankenberger i Graz. Frank hevdet at denne familien deretter betalte barnebidrag til henne over en lengre periode, men han navnga ingen spesifikk biologisk far.

Det betyr at tekstene teknisk sett ikke utelukker hverandre geografisk eller tidsmessig:

1. Franks versjon plasserer kun selve unfangelsen og graviditeten til Graz (via Frankenberger-husholdet).
2. Rothschild-ryktet (blant annet omtalt i Koehlers bok og i den amerikanske etterretningsrapporten til Walter C. Langer) hevdet at hun hadde jobbet i Wien.

Siden Frank etterlot et tomrom og ikke navnga bestefaren, spekulerte senere skribenter i om den hemmelige faren kunne ha vært en helt annen enn en lokal kjøpmann i Graz – for eksempel en tilreisende eller en person med tilknytning til de rike bankmiljøene i Wien.

For meg personlig har det ingen betydning. Jeg mener at ingen av disse uansett representerer vanlige folk, uansett hvor de kommer fra, nasjonalitet, «rase» eller religion. Disse alle representerer et menneskesyn og verdensbilde som ikke vanlige folk har. Om det er psykose og egoisme eller noe spirituelt ondt som har tatt bolig i disse individene, skal ikke jeg tenke så mye på, men noe alvorlig galt er det.

Om man ser det fulle bildet så må man spørre seg om det er noen forskjell på det ene eller det andre. Formålet med artikkelen er å få ut biter av historien som er blitt snappet opp som ikke ellers blir omtalt i media. Jeg mener det er avgjørende for å skape fred og forståelse.