Jeg vil dele noen tanker om sjelen i dag. Vi må ikke glemme åndeligheten. Min hukommelse er ikke brilliant. DVS den er kanskje slik den skal være? Det er ikke bra å huske alt. Det er mange episoder fra tidlig barndom som jeg husker. Ofte spurte jeg hvorfor voksne gjorde som de gjorde og fikk til svar at kua glemmer at den har vært kalv. Så jeg husker at jeg bestemte meg for å ikke gjøre det. Man må by litt på seg selv da, og kanskje også på de rundt, men dette er viktig. Så det blir litt mye «jeg» i dag, men så er vi også veldig like. Vi kjenner igjen alt dette sammen. I Am og Jeg er, er det vi snakker om. Bevisstheten og endringene i hva vi er.

Mine foreldre ble skilt. De passet ikke sammen. Man har alltid to sider av en sak og dette er fra en annen tid. Jeg har forståelse for at ting ble som de ble og alt endte bra. Folk kan forandre seg og finner noen som utfyller hverandre. Men jeg skal forklare hvordan barn opplever verden. Jeg tror også dyr gjør det samme. Det er min teori, at alle observerer likt, men klarer ikke uttrykke hva de opplever eller klarer ikke å bryte ut av tankemønstre og instinkt. Som barn kjenner man på følelser. Man leser folk utifra følelser. Jeg er ganske lik meg selv i dag som jeg var som lite barn, på den måten.

O, Du som metter Liten Fugl.

Vi snakket tidligere om rabbinere som dyrket oppskriften på loven. Krangler om hvor mye sukker det skal være og om det skal være gjær i brødet. Brødet er jo ofte symbol på åndelig føde. Ingen blir mette i Israel og folket spiser såkorn. Det blir ikke nok til andre. Man integrerer ikke bud og regler inn i livet. Må man virkelig slå opp bud ved døren for å vite at man ikke skal stjele eller lyve? Må man minne seg selv på å hjelpe gamle damer over gaten? De må integrere dette så man blir den levende loven og lever den ut i praksis. Jeg har et eksempel på det som barn. Min far var streng på det å takke for maten. Vi måtte si bordbønn og jeg nektet det. Jeg var akkurat samme den gangen som i dag. Man må fortjene respekt. Jeg liker å ha sjefer. Jeg oppmuntrer de av og til og kaller dem sjef. Det er riktig at den og den personen bestemmer og delegerer. Det er en grunn til det. Hvis de viser meg respekt og ydmykhet så vil jeg gi mye tilbake. Gjøre mye ekstra for at de skal lykkes. Hvis jeg får skryt så har mine sjefer gjort en god jobb. Jeg bryr meg ikke om man kaller seg far, konge, prest eller fant. Hvis noen prøver å dominere andre så går jeg. Jeg vet veldig godt hvordan folk forandret seg da andre kom inn i rommet. Jeg prøver å ikke være slik selv. Barn føler på slike ting. De kjenner at folk rundt blir utrygge og ikke er seg selv. Noe er galt. O, Du som metter liten fugl er bare tomme ord. Akkurat slik som rabbinerne. Gud vet at du er takknemlig. (Da vet du at «Gud» er noe jeg ikke kan forstå og innramme og ikke en mann med skjegg.) Naturen rundt deg kan «se» at du steller godt med den. Du elsker dyrene og du elsker å være ut i skog og mark. Du lukter på blomster og steller i hagen. Plukker opp søppel og rydder etter deg selv og andre. Hvis du ser et dyr i naturen så er det en fantastisk opplevelse.

Monsen på TV trenger ikke å takke for maten. Du vet at han er takknemlig. Det er ikke det at jeg forstod dette da jeg veivet rundt og veltet glass på frokostbordet med null motorikk. Det var oppførselen. Det var så hyggelig uten at enkelte var der. Så fanger man opp den dominerende oppførselen. Man må respektere barn. De er akkurat slik som deg selv. Jeg ble sendt bort fra matbordet. Det var det jeg ville. Jeg var modig. Jeg turde å gjøre det ingen andre rundt bordet gjorde. Jeg kunne også føle at de andre ville ha meg til å høre etter, for jeg ødela alt. Jeg kunne ikke legge ord på det. Det var bare at noen ikke fortjente min respekt, uten at jeg visste hva respekt var. Jeg visste bare at andre ble trykket ned og såret. Det kan barn føle.

Tusener av år har gått, men ingen klarer å bake godt jødisk brød. Inget brød å bryte. Ingen er mette. Uår, sult, tørke, sykdom og hungersnød. Inget Manna fra himmelen.

Noe annet som jeg husker fra veldig tidlig alder var en hendelse som skjedde på en bondegård hos noen i familien. Jeg hadde vært med en sau og snudde meg for å gå til de voksne. Det var kanskje 10-12 stykker som drakk kaffe og spiste kaker ute. Sauen stanget, eller dyttet meg litt så jeg falt forover og landet på maven. Det var ikke det som gjorde vondt, men jeg kjente på en utrygghet. Jeg var redd og de som jeg var trygg på lo høyt foran meg. Det er alltid en dame som begynner å tenke på å gi hjelp i slike situasjoner, og slik er naturlig. Menn skal gi lærepenger og vise at man ikke alltid får hjelp i livet. Men der og da så forstår ikke jeg det. Det er i slike situasjoner man kjenner på healing. En kvinne forstod ikke at jeg visste noe om det. Hun var healer og sikkert en god mor. Men jeg hadde jo vært det barnet som ble løftet opp. Mange ganger. Når noen ikke har det bra så må man ha det inderlige ønsket om å gjøre den personen, dyret eller planten frisk. Det er det som er healing. Disse hendelsene er naturlige. Vi har forskjellige roller og vi skal gjøre barn selvstendige. Men vi må ikke tro at barn er idioter. De forstår veldig mye, men de klarer ikke å sette ord på det, og kan heller ikke uttrykke følelser på riktig måtte i kroppsspråk. Så man er den samme hele veien. Man er den som observerer og over tid klarer å forstå verden rundt. Et dyr er samme observerer. Vi er alle like på den måten, men hverdagen er ikke den samme. Vi har opplevd ting og har noe i bagasjen gjennom sjela. Vi er også en del av en kollektiv bevissthet. Når jeg skriver og snakker så kan det være at noen andre får inn tanker. Vi kan vibrere til samme frekvens og ta inn folk rundt oss, men også langt borte. Fuglene «ser». De vet når de skal fly og hvor de skal fly. De samles og drar i flokk. Planter kan føle det rundt seg. De kan sende ut advarsler gjennom vibrasjoner eller det vi oppfatter som gass eller lukt. Hvis man ser på time-elapse videoer så ser man at de føler seg frem. Spesielt klatreplanter. Det ser ut som hender som føler seg frem. Hvis du knekker en gren på treet så føler treet det. Treet vet at det må gi såret healing. Det sender elektriske impulser rundt og treet har egen bevissthet. De har kanskje ikke emosjoner slik som oss, og kan ihvertfall ikke gråte og hyle så vi ser og hører det. Men tenk om vi ikke kunne kjenne smerte. Vi ville ha ødelagt oss selv og vi kunne ikke lære å hele oss selv. Så dyr og alt med liv må kunne kjenne at noe er galt. Planter føler at vinteren kommer. Det vil bli lite næring og næringen trekkes fra bladene. Hva tenker bjørnen på? Er han bare trøtt etter måneder med sommer og matjakt? De observerer. De kan ikke oppleve verden slik som oss, men de har samme jeg.

Som barn og før jeg kunne gå rundt var jeg så opptatt av hvor flinke alle andre var. Jeg ville være like flink som de, men jeg måtte bare bli eldre og større. Men jeg trodde at det var nok å spise og la tiden gå, men det er jo leken og hele det ønsket om å bli flink som driver en til å bli like god. Man går rundt og ønsker at man skal bli like flink. Plutselig er man til og med bedre og ser andre som er enda flinkere. Plutselig kommer noen andre og sier at du er flink. Alle er så smarte hele livet og plutselig er det noen som synes du er smartest i hele verden. Barn som ser opp til deg og vil bli som deg. Men allikevel er du den samme. Du vet godt at du bare har prøvd og feilet så mange ganger flere enn dem. Man må leve livet for å forstå. Man lærer ikke om livet ved å lese en rull eller en bok ved foten av fjellet en million ganger. Man må gå opp fjellet mange ganger og så vil man forstå boken og det som skrev boken.

Video Game – NPC – Non Playable Character

Jeg er ikke spesielt glad i New Age-lære. Det er ikke alle som er like bevisst, men non playable Character? Er det noen som spiller meg med Joystick og knapper? Eller vandrer jeg målløst rundt for andres opplevelse? Det høres sprøtt ut. Noen er låst inn i tankemønstre som er gitt dem, men de lever jo i den bobla da. Det er djevelen som styrer folk som marionetter, men det er gjennom fristelser og dårlige følelser – penger, rikdom, kontroll, sjalusi, hat, stolthet, grådighet, sinne, aggresjon… Selv om det ikke er så veldig langt unna det jeg selv opplever, det er bare det at man kan kjenne på dette og velge det bort. Det betyr ikke no i det store og hele. Godt å få ut aggresjon, men ikke la det gå utover noen. Svelg noen kameler og la stoltheten få noen sår. Det ordner seg. Det er bare oppskrifter og så spørs det hva man har i bagasjen. Om man er klar til å lytte til hjertet. Det var en som sa at det å lytte til hjertet var det som gjorde man glad. Hvis man blir glad for gull og rikdom så var det riktig. I forbindelse med healing og åndelighet så gjør man andre folk glade. Du gir til de som har lite. Det er det som gjør deg glad. Så det spørs hva man legger i det «å følge hjertet». Jeg leste nettopp om Joseph Smith fra Smiths Venner. Det forbauser meg hvor mye New Age og magi som brukes. Han har brukt magi og Jupiter Talisman for å bygge seg opp i den materielle verden. Det er så mye av det. Jeg er svært overrasket. Alle påstår de er engler i et hierarki som er kommet for å guide menneskeheten. Crowley elsket Joseph Smith. De er alle i samme klubb. Hvis de skal løfte menneskeheten, hvorfor setter de seg selv høyest? Livet er som et spill der man følger spilleregler, men så oppdager man at andre fullstendig gir blaffen. Så er det de som forkynner til andre også? Så vet man ikke en gang at det er et spill. Folk spretter rundt meg talismaner og svart magi mens andre ikke aner at slikt finnes.

De som mener at livet er video game og at ingenting eksisterer må plukke opp en stein og slå den hardt mot hodet. Vår verden er solid. Jeg har ikke oppsøkt okkult praksis. Jeg har blitt ledet inn av noe overnaturlig. Jeg lærte om vibrasjoner og frekvenser. Selv om alt kan brytes ned i vibrasjoner så er verden fortsatt solid. Jeg kan vibrere i samme frekvens, men jeg er fortsatt i en solid verden. Jeg fant egen frekvens etter intenst arbeid. Samtidig kunne jeg se i speilet at kroppen ble usynlig. Jeg kunne se speilet og ting rundt, men ikke mitt bilde. Det er helt sant. Det tror jeg er fordi cellene i kroppen, eller la oss si bindingene gjennom bevisstheten, vibrerte i samme frekvens. Kun én gang har jeg oppnådd fullt resultat. Jeg kan fortsatt ikke få gulvet under meg eller veggen bak meg til å vibrere i samme frekvens. Så verden er uansett solid, selv om alt i teorien kan brytes ned til «ingenting» i en og samme frekvens. Når gnisten tennes i en befruktning så starter livet. Du er observer. Du er der og opplever. Du vet at du må gjennom en prosess. Du skal hele tiden vokse. Du streber hele tiden etter å bli flink. Det er ikke slik at kroppen blir til og så er du en sjel som flytter inn. Du er sjelen og du utvikler kroppen. Det er bevisstheten som hele tiden søker noe. Kanskje lyset? Hvordan vet frøet veien gjennom asfalten og at det en gang skal strekke seg mot solen? Det «ser», men hvilken informasjon det tolker kan man bare spekulere på. Det er der Moder Jord-sjelen kommer inn. Man er hele tiden en del av noe større. Neglen blir til en negl, men du aner ikke hvorfor. Den er en del av deg, men du trenger ikke bevisst be den om å bli til negl. Frøet gjør det frøet skal. Et program er også en bevissthet. Du kan programmere en robot, men den har bare en begrenset bevissthet og den er en forlengelse av din bevissthet. Du kan gjøre den ond, men det er fordi du selv er ond. Kroppen gjenspeiler sjelen. Så leser vi at Jakob plasserte sine dyr for å få striper og flekker. Det betyr bare at vi oppfatter det rundt oss. Vi kan påvirke oss selv av det vakre eller det stygge, til en viss grad. Så viser forsøk med vann at vi kan gjøre vannet stygt eller pent i iskrystaller. Vi påvirker det rundt oss. Vi påvirker barn. Så har vi mennesker som ikke ønsker andre mennesker alt godt. De vil til og med forgifte, sterilisere og gjøre andre syke. Tjene penger på sykdom og kontrollere folk gjennom sykdom og manipulasjon. Så vi må kjempe for å påvirke oss selv i positiv retning. Verden rundt kan ha ønske om å bryte oss ned. Det er viktig å gi seg selv oppmuntring. Du blir flinkere, du blir penere, du blir sterkere. Ikke alt av negativ programmering av media rundt. Barn ser bare at man har feilet og mislykkes. Forbildene er bare illusjoner og falsk lykke. Alt er falskt.

Om sjelen/du forlater kroppen så vil alt slutte å vibrere. Energien går ut. Det går til omgivelsene. Bindingene brytes. Du er ikke en sjel som har reist inn i en ferdig kropp. Du skapte kroppen gjennom hardt arbeid. Du er en del av et større kollektiv, men du har indiviteten. Nå er du menneske. Det er bare å plukke opp steinen og kjenne etter. Du er ikke et bilde slik som på TV eller i et hologram. Du manifesterer alt gjennom din sjel. Det er dine vibrasjoner. Man kan ta bilde av deg og til og med gjøre en deep fake av deg, men det er ikke deg, og det er ikke solid. Man kan klone et øre fra deg eller lage en kopi, men det er ikke deg. Selv om en annen person er en annen deg. Vi er like ved at vi er samme observerer, men vi har forskjellig bagasje. Alt går videre inn i det kollektive. Alt er jo egentlig fra samme bevissthet, men separasjon gir mange selvstendige bevisstheter. Samtidig vokser det kollektive. Jeg er den samme som jeg var som barn i bleie. Jeg husker at jeg bestemte meg for å slutte med bleie. Jeg vill være flink. Slik var det hele veien. Jeg var ikke flink som de store barna, men det krevdes ikke så mye. Det var et valg og det var det jeg var god for på den tiden. Det var den samme som ville bli flink i fotball, eller lære språk. Samme som løp fra jenter og heller løp etter jenter. Jeg husker fra sandkassen at et annet barn spiste bæsj. Det var en sensasjon. Jeg kunne ikke tenke på noe annet. Det var disgusting, selv om jeg ikke visste hva ordet var. Jeg var veldig renslig. Jeg satt aldri i sandkassen, fikk jeg høre, men jeg vet at det var pga av at jeg elsket klærne mine. De dressene var tøffe. Jeg var ikke renslig, men elsket klærne og var stolt over dem. Jeg husker ikke det som at jeg var renslig. Man husker ofte følelser. Jeg «ser» personen der i sandkassen, men jeg ser ikke bildet. Jeg ser bare en skygge i mitt minne. Jeg kan ikke si navnet, men kanskje jeg ikke visste navnet da? Man kjenner kanskje de andre barna på om man passer sammen eller om man krangler. Om man leker godt sammen, men allerede der og da så vil man vise den andre at man er så flink, eller vise en fin leke. Jeg husker slike bilder og episoder fordi de er knyttet til følelser. Jeg hadde verdens kuleste barnevogn. Den hadde regntrekk, og jeg var trassig for å få lov til å kjøre den. Lenge etter at jeg ikke trengte den. Husker det som om det var i går. Som barn blødde jeg ofte fra nesa. Det skulle ikke så mye til. Det var aldri noen bekymring for om at det ikke skulle bli bra. Det var bare kjedelig å vente på at det skulle stoppe. Jeg prøvde forskjellige ting. De prøvde med papir. Jeg lå på ryggen og svelget mye av det. Jeg husker legebesøket og lekene jeg fikk. Husker første gang jeg så svarte mennesker. De var veldig mørke og kom på bussen. Min mor var livredd for at jeg skulle bryte ut med noe. Men alt er koblet sammen med følelser. Etterhvert så forstår man og kan legge ord på ting. Jeg hadde usynlige venner også. Husker ikke så mye om det. Det er bare at man låser sinnet inn i en dagdrøm. Jeg kunne leke i en perfekt verden, men så kom det en figur inn og ødela alt. Det likner litt på hva jeg opplevde. Jeg tror vi snapper opp slikt fra TV. Det var en som liknet på Lille Trille. Så det var kanskje fra min underbevissthet og at jeg ofte opplevde at stemningen ofte snudde brått hjemme. Kan være at jeg plukket opp noe fra den historien. Jeg opplevde for ikke altfor lenge siden at et barn viste meg sider i en bok. Jeg oppfattet det helt klart at hun prøvde å fortelle meg noe. Det var ulven i eventyret om de 3 små griser. De hadde en vill og stor hund der. Jeg gikk tur med den, en stor Rottweiler. Han var litt ungdommelig og bet etter fingrene mine, da jeg holdt båndet. Han var også en som ville dominere. Han løp rundt så barna falt om rundt han og hoppet på folk så de nesten falt over. Så jeg sa det rett ut til den voksne. Jeg tror barna er redde for hunden. Kunne ikke påstå noe, men hvorfor ikke ta en sjekk med barna. Følge med og se hvordan de reagerer. Ikke så lett å oppdra en ung og stor hund rundt små barn. Så det virket kanskje litt rart på dem, men jeg valgte å si det allikevel. Just in case.

Man må også være obs på at noen ønsker å programmere barna gjennom barne-TV og slikt. Husk det i alt gender-kaos og Woke-søppel. Voksne vet ikke hva barna ser på. Det er seksualitet og litt av hvert i agendaen der. Man kan ikke stenge barn og folk borte fra slikt, men prøve å få dem ut av den falske verdenen som TV skaper. Kan være at allerede der begynner barn å tenge på transgender-ting og å bryte kjønnsmønstre. Kanskje er det figurer der som leder barn til å bli noe de ikke selv ville ha valgt. Bare nevner det.

Vi må ta tak i vår verden og gjøre den til hva vi sammen ønsker. Det er her det skjer. Vi hopper ikke rundt og er bevisstheter som reiser i forskjellige verdener uten mål og mening. Vi er et kollektiv som vokser og vokser. Vi inkarneres her for å forme verden slik vi vil ha den. Forlate den som vi ønsker å finne den. Så kan det være at vi kommer i mål og utvikler oss til å leve lenge her eller evig her, uten å dø. Inntil verden fortsatt vokser så vil vi inkarneres. Når det er krig og elendighet så vet vi at vi ikke er ferdig med utviklingen. Individuelt så vil vi strekke oss til mer og mer. Jeg vil gjerne komme meg videre, men vi må jo gjøre det kollektivt. Hele Jorden må videre nå. Vi går gjennom fødselsrier og trengsel, men så åpenbarer det seg noe etter det. Vi har hatt mørke krefter rundt oss. De må pushe oss videre, men så trengs de ikke mer. Hva da? Når ingen forgifter oss og ingen gjør oss syke, hva da? Lærer vi oss nye måter å leve på? Å heles og leges? Såpass mye vet vi. Det er i teorien mulig. Jeg kan gjøre ting som ingen andre vet om, når det gjelder vibrasjoner og frekvenser. Har aldri møtt noen eller sett noen som har opplevd det samme. Vi trenger ikke å se det samme. Jeg ser ansikter annerledes enn deg. Jeg beskriver ting som du ikke ser. Det er ikke gøy å oppleve ting alene. Det er mye morsommere sammen. Det handler ikke om flinkhet i dag. Det handler om å oppdage hva som venter på den andre siden. Etter at krig og annen djevelskap er borte. Vi har fortsatt ledere som oppfører seg som amøber. Vi har et samlet Storting som klapper intenst for mer krig. Ufyselig! Hva er det som bor i de kroppene der? Er det demoner som har tatt over deres kropper? De mørke sjelene som ikke kan manifesteres gjennom en kvinnes fødsel, men gjennom okkulte ritualer? Jeg har en video som jeg så her om dagen. Det er helt forferdelig å se på. Jeg skal ikke legge den ut her, fordi i dag var det bare hyggelig her. Jeg måtte by litt på meg selv og familien. Alt ble som det skulle. Å skrive er en del av prosessen. Neste gang blir det kanskje mer innhold, men med færre ord? Vi utvikler oss hele tiden, men vi er også den samme. At de skal bruke AI til å ramme oss inn og lage en profil er bare dumt. Vi er som sagt den samme, men vi er jo ikke de samme tankene som i går. Et øyeblikk er vi forelsket i en blond dame og i neste en mørkhåret. AI vil si at du foretrekker blonde damer, men det handler jo ikke om det i det hele tatt. AI eller kunstig intelligens lagrer ikke på lik måte som oss. Demoner er kanskje AI, men vi snur på femøringen. En dag marsjerer folk i politikken mens neste dag forkaster de all politikk. Man ville kaste ut alle Trump-supportere fra sosiale medier og bygge en profil rundt det, men så innser folk at han er en løgner. Skal man da dømmes etter hva man gjorde i går? Det er jo så utrolig dumt alt sammen. Like dumt som de som lager algoritmer. Alt det der er for å kontrollere oss andre. Kunstig Idioti. Det er mye mer intelligent enn noe av søpla de kommer med, det at du kan manifestere deg selv inn i dette livet, men man skal lære seg å applaudere det som ikke har sjel. Vi kan imitere naturen og skape kloner, men det er jo bare fordi at «Gud» lar det skje. Vi lærer hvordan mye ble skapt. Vi klapper oss selv på skuldra og sier at vi mennesker er så flinke, men det er bare fordi at det tillates. Det er en del av utviklingen.

Jeg så TV2s Hver gang vi møtes med Jonas Benyoub og Astrid S. Barna som kom inn der og sang og alle historiene der, det inspirerte litt til å skrive om barn i dag. Hvordan barna opplever slike ting. Slik jeg husker det – At de ikke klarer å sette seg inn i alt og uttrykke hva de føler, men de er akkurat som oss. De ser. De vil være like flinke og strekker seg. De vet mye mer enn de klarer å uttrykke. De trenger ikke si så mye. De opplever akkurat slik som oss, men vet ikke så mye om hva de er mer på. Det er så gøy og fascinerende! En dag kan de bli like flinke.

Alle barn ser på samme måte som deg selv. De strekker seg. De opplever ikke det samme, men de føler og tenker på samme måte. Hverdagen er helt forskjellig. Kan ikke uttrykke det samme som oss. Vet ikke så mye om hva som skjer rundt. Verden deres er mindre, men de føler og har sine forbilder å strekke seg etter. De ser hva som er godt og de observerer på samme måte som oss. De har samme øyne. De er flinke til det de skal være flinke på. De vet det de skal vite der og da. De kjenner frykt og utrygghet. De bekymrer seg for de voksne og føler det vi føler. Om de vokser opp i Los Angeles med brann, i Irak under NATO-bombing og FN-utsulting, eller her i snøen. Samme øyne, men annerledes verden. Smiler og ler i det helvete som våre myndigheter og deres grådighet har skapt. Ledere med total mangel på empati, men en stor porsjon selvdyrkelse. Snart kan vi kanskje utvikle oss til å bli mennesker? Det er jo vi som dyrker frem slike elendige ledere. Det er oss som må forandre det. Prester og lærere viser jo barn at dette er greit. Messias skal etter det man hører være en leder som bomber verden til fred. Da er det den verden som vi får. Det er jo ikke oppskriften det er feil på. Det er deres mørke hjerter som tolker den.

Neste artikkel blir også om barn, men om medisiner, manipulasjon og psykopati.